Wiener Kaffeehauskultur

Bestemor og Oda Victoria på Café Diglas, rett ved Stephansdom, Wien 2016

På våre reiser i Østerrike har vi nytt utallige herlige kopper kaffe og lange, fortrolige samtaler og det er blant annet dette som står i sentrum for Kaffeehauskulturen i Wien.

Hva ligger i begrepet Wiener Kaffeehauskultur?

Den som har vært i Wien kommer ikke hjem uten å ha opplevd minst tre av Wiens 1702 særegne cafeer og spist minst det dobbelte antall keiserlige kaker. For nettopp dette er noe av det en ønsker å oppleve i hovedstaden i hjertet av Europa.

Om det er den armenske spionen Johannes Theodat eller den polske krigshelten Kolschilsky, som skal ha åpnet det første wiener Kaffeehaus, forteller kildene ulike historier, men at Wiens særegne Kaffehauskultur både har fiendtlige invasjoner og spionvirksomhet som opprinnelse, er et faktum.

Historien til den østerrikske Kaffeehauskulturen har røtter tilbake til slutten av det 17. århundre og det osmanske riket, som siden middelalderen hadde vært en trussel for Østerrike. Det var likevel først ved den 2. beleiringen av Wien, som man beskriver som «Die zweite Türkenbelagerung» at kaffen får sitt inntog, eller snarere, blir etterlatt i Østerrike. Osmanerne led nemlig et sviende nederlag ved den 2. «Türkenbelagerung» i 1683 og hærføreren Kara Mustafa måtte raskt trekke seg unna med sine tropper fra Kahlenberg.

Kahlenberg, er en høyde i Wienerwald (484 moh) og er et yndet vin- og utfluktsområde i 19. Bezirk i Wien. Ingen by har et så rikt vinområde innenfor bygrensen. Hit kan man enten ta buss, eller spasere og nyte både en fantastisk utsikt over byen og et glass av lokal vin på et "Heurigen", betegnelsen både for årets første vin og stedet der de serveres.

Ved den intense tilbaketrekningen fra "Slaget på Kahlenberg" etterlot tyrkerne seg flere sekker med kaffebønner og for å undersøke hvordan disse skulle utnyttes best, i smakens favør, sendte det keiserlige hoff spionen Johannes Theodat i kaffetjenestens ærend. Som belønning for sitt vel gjennomførte oppdrag, oppnådde Theodat det statlige privilegium, å være Wiens eneste forhandler av kaffe, samtidig fikk han det ærefulle verv å kunne åpne det første Kaffeehaus i Wien den 17. januar 1685. Beliggenheten var rett ved Graben.

Hachenbergischen Haus auf dem Haarmarkt 1 ( Rotenturmstraße 14 i dag).

Mamma og jeg, Wien 2016, på Graben ved Pestsøylen, rett ved lokasjonen til Wiens første Kaffeehaus. Mamma hadde nettopp fått en papirhjerte av et barn med påskriften; "Du bist wertvoll in deinem Herzen" ("Du er verdifull i ditt hjerte")

Å gå på café i Wien, betyr ikke å slentre innom en tilfeldig café for å ta seg en kopp kaffe, det betyr bevisst å entre en kulturfasilitet med en atmosfære fra århundreskiftet, der elegante hovmestre geleider deg til et bord, eller bordet, dersom man er stamgjest og har evig reservasjon og samtidig kan nyte hovmesterens diskré fortrolighet. Selvfølgelig står også kaffen i sentrum, alltid servert på et lite sølvfat med et glass vann til og et stykke kake, som eksisterer i et så rikt omfang og så lekkert tilberedt at det å besøke et Kaffeehaus er et kulturfenomen som i 2011 ble oppført på Unescos immaterielle verdensarvliste. Dermed er det ikke bare alle Wiens museer, kirker og slott, som gir oss historiske opplevelser i det tidligere keiserrikets hovedstad, men også det å nyte en kaffe i et tidsriktig kaffehus. Her er det ikke de italienske kaffevariantene som nytes, men østerrikske kaffespesialiteter, som bl.a; Brauner, Schwarzer, Verlängerter, Einspänner, Wiener Melange eller en Fiaker (kaffe med et Schnapsglass Sliwowitz eller rom til).

Man pleier å si at Wiener Kaffehäuser, er et sted, der tid og atmosfære blir konsumert, men kun kaffen står på regninga.

Café Central, Wien

Den typiske Wiener-Kaffehaus- atmosfæren skapes blant annet av det særegne interiøret, der små marmorbord, rottingwienerstoler og lounge-aktige avlukker, hensetter de besøkende til tida omkring 1900, der historismen var den toneangivende stilretning. En stilart som tillater seg å blande elementer fra ulike fordums perioder, som nygotikk, nyromantikk, nyrenessanse og nybarokk. Men nettopp i Wien og særlig i Wiens Kaffeehäuser samles en gruppe arkitekter, kunstnere, litterater og reformatorer, som skal skape en motbevegelse, til den etter hvert utskjelte stilretningen. Her legges ikke bare grunnstenen for Jugendstilens vakre, svungne linjer og blomsterornamentikk, men også til strømningen «Wiener Moderne», betegnelsen for hele det kulturelle aktive liv i fin de siècle Wien.

Wien ved århundreskiftet er en kulturmetropol og i perioden oppleves en blomstringstid både innen filosofi, malerkunst, arkitektur, musikk og litteratur. Wiens Kaffehäuser regnes som en institusjon, der sentrale samtidskunstnere og intellektuelle frekventerte og benyttet kafeene som sine hjem. Her var det varmt, man hadde tilgang til rikelig med aviser, også utenlandske, man diskuterte, spilte sjakk og kort, kelnere kunne gi korrekte opplysninger om tog- og tidtabeller, og caféen kunne også fungere som mottakssted for post.

Stefan Zweig forteller i «Die Welt von Gestern» at Kaffehäuser kan sammenliknes med en klubb, men mer demokratisk, siden man for en slikk og ingenting kunne sitte i timevis med kun en kopp kaffe og diskutere og skrive, mens man konsumerte et ubegrenset antall aviser og tidsskrifter.

Hvert Kaffeehaus hadde sine kulturelle stamgjester og Café Central var blant annet Stefan Zweigs yndlingscafé, kan hende fordi man her hadde egne rom for sjakkspillere og ikke mindre enn 22 utenlandske aviser og encyklopedier til rådighet.

Looshaus på Michaelerplatz, Alfred Loos’ Jugendstilbygg fra 1912 som skapte stor oppstandelse i sin samtid og som avløste historismen og innledet til Wiener Moderne.

I tillegg til Stefan Zweig frekventerte mange av Wiens kulturpersonligheter Café Central, f.eks; Hugo von Hofmannsthal (forfatter og grunnlegger av Salzburger Festspiele), Oskar Kokoschka (én av de tre store jugendstilkunstnere, i tillegg til Gustav Klimt og Egon Schiele), Karl Kraus (forfatter og satiriker), Adolf Loos (arkitketen bak LoosHaus, første og best bevarte Jugendstilbyggverk i Wien), Arthur Schnitzler (lege og forfatter, hvis protagonist i verket Lieutenant Gustl ligner umiskjennelig på Hamsuns karakter løytnant Glahn i Pan fra 1894). På flukt flyttet også Leo Trotskij til Wien i 1907, der han ble redaktør for den sosial-demokratiske avisen Pravda, som ble smuglet inn i Russland. Hans tilholdssted og "skrivestue" var også Café Central.

På Café Landtmann ved Burgtheateret, frekventerte mange skuespillere og formelen var «å se og bli sett». Av kjente stamgjester her kan nevnes, Sigmund Freud og Gustav Mahler. I annen etasje av kafeen hadde frihetsforkjemperen, journalisten og forfatteren Berta Zuckerkandl sin leilighet, her holdt hun salong for byens mange frittalende kunstnere. Blant disse var Gustav Klimt, lederen for Sezessionsbevegelsen, utbrytergruppen fra det borgerlig etablerte kunstmiljø i Wien, som i 1897/98 bygde sin alternative utstillingsarena, det helt spesielle Jugendstilbygget ved samme navn, nemlig Secession.

Secession

Gustav Klimt er mest kjent som kunstneren bak de mange forgylte jugendmalerier, som henger i Schloss Belvedere. "Der Kuss" har fått mest omtale, men også kvinneportretter av blant andre Adele Bloch-Bauer, skiller seg ut i sin karakteristiske jugendstilglans. Et maleri som kom i nazistenes hender under 2. verdenskrig, som ble kjempet tilbake fra arvinger og siden solgt for den skyhøye sum av 863 millioner kroner i 2006, og som i dag henger i Neue Galerie i New York. Hele denne historien gjengis i filmatiseringen "Woman in Gold" fra 2015.

Foto av Adele Bloch-Bauer

Portrett av Adele Bloch-Bauer, Gustav Klimt

Selvfølgelig foregår det også kunstnerisk og kulinarisk aktivitet i Norge på samme tid og flere av våre norske personligheter møttes på Grand Café i Oslo, som åpnet i 1874 med et interiør nesten identisk med det wienerklassisistiske. Også Grand Café hadde posisjonen som institusjon og stamsted for våre sentrale kunstnere og historikere som blant andre Roald Amundsen, Knut Hamsun, Gustav Vigeland og Fridtjof Nansen. Her møttes man også for å diskutere kunst, politikk og litteratur og fordømme den borgerlige dobbeltmoral og et foreldet samfunnssystem. Her vanket hedersgjesten Henrik Ibsen, tildelt eget stambord og spesialoppvartning. Her var møtestedet for Chrisitaniabohmen, som talte kvinnefrigjøringens sak og hyllet fri kjærlighet. Ikke alltid kunne bohemen etterleve sine egne prinsipper i virkeligheten og vennskapet mellom frontfigurene Hans Jæger og Christian Krohg fikk en alvorlig knekk etter et stormfullt og kortvarig forhold mellom Jæger og Christianiabohemens prinsesse, Oda Lasson Krohg. Så kan det tenkes at kelneren som avslo den tidvis betalingsudyktige Edvard Munchs forslag om å bytte «Syk pike» som betaling for 100 biffer, angret seg bittert i ettertid.

Om vi her i Norge har greid å bevare det historiske suset over de gamle caféene, skal jeg ikke ta stilling til her, at det nevnes flere menn enn kvinner rundt cafébordene, yter heller ikke kvinnene rettferdighet, men det blir gjenopprettet i neste blogginnlegg.