Gjenfødelse og høyreekstremistiske vinder

Er det kanskje akkurat i dag, den 27. januar, det er et passende tidspunkt å la Østerrike- bloggen gjenoppstå?

Fredag måtte jeg reise en tur til Østerrike, med nesten samme formål, som da bloggen ble startet. Den gang skulle Tante Nelly flyttes fra leiligheten sin i Salzburg til gamlehjemmet. I dag senket jeg urnen hennes ned i jorden i barndomsbyen Graz. Det var en dag som Tante Nelly - solfylt med en mild fønvind, men før presten hadde avsluttet sin minnetale, slo vinden om seg med noen kaldgufs, før den igjen stilnet. Vi var ikke mange som sto ved den åpnede graven, der stenplaten som hadde ligget tungt over min bestemors kiste i tre tiår, var skjøvet til side. Da hun ble begravet, var hun en skilt kvinne og der var ingen familiegrav som kunne romme henne. At Tante Nelly hadde bestemt at hun ville ligge ved siden av sin mor, undret meg noe, for hun var alltid mye sterkere forbundet til sin far og den greinen av familien. Det var ingen hemmelighet at det var krasse konfrontasjoner mellom mor og datter gjennom hele livet, slik det kanskje blir mellom to sterke kvinner med hver sin ufravikelige vilje. Kanskje var de mer lik hverandre enn de ville innrømme. Men mot slutten av livet står forsoning sterkere og Tante Nelly ville likevel ikke la moren ligge alene, tenker jeg. Selv var hun en kvinne uten ektefelle og etterkommere og det bidro kanskje også til hennes valg. I hvertfall ligger de nå forenet, mor og datter alene sammen, under et hvitt, svevende stenkors, mens det noen skritt lenger fram ruver en svart marmorobelisk, med bysten av farsidens patriark over en slektsgrav som rommer fedre og mødre og søsken i tre generasjoner.

Og for meg er to gravstener alt som fysisk står igjen av mine østerrikske aner.

Vemodet befinner seg bare i dem som fremdeles er, ikke hos de som forlater og særlig ikke for Tante Nelly. «Nei, jeg er ikke redd for å dø», sa hun. Bildet står levende for meg; den alltid så entusiastiske tanten med de viltbrusende hvite krøllene som danser som en lys glorie rundt hodet hennes og i takt med de sanselige bevegelsene en tidligere skiinstruktør og eurytmist verdig. Hun var alltid i bevegelse; oppover, utover og like mye innover. De som har overvært et døende menneske, vet at utåndingen oppleves som en omvendt fødsel og nettopp slik betraktet Tante Nelly dødsøyeblikket. Døden er fødselen til et høyere, nyere og herligere liv. Hun trodde på reinkarnasjon og at livet ikke opphører, selv om hjertet slutter å slå. «Vi har fremdeles så mye å utrette, vi er ikke ferdige på jorden, selv om vi dør», forklarte hun meg. Men er det ikke foruroligende å tenke på, at tiden på jorden ikke strekker til for å bli fullkomment utlært til å være et menneske?

Oppfordringen «Vær et menneske» klinger klarere på tysk og er et sitat som gjentas ofte og særlig nå når antisemittiske holdninger spres sterkere. Livsfilosofien «Sei ein Mensch», stammer fra den jødiske kulturen, noe som gir ekstra sterk klangbunn nettopp i dag, når verdens Holocaustdag markeres. Det er nøyaktig 80 år siden smijernsportene med inskripsjonen «Arbeit macht frei» ble revet opp og alle fanger sluppet fri. Avisenes forsider er fylt med svart/hvit-bilder av utsultede Auschwitzfanger i altfor vide fangedrakter, likhauger og utmagrede barn bak gittergjerder. Men avisene fylles ikke bare opp med erindringer fra fortiden, lokale aktualiteter fyller baksiden. Det er balltid i Østerrike og fiffens brokadebesatte ballkjoler i samstemt koloritt har absolutt nyhetens interesse.

Men det finnes en annen virkelighet også i dette lille annerledeslandet fylt med paradokser. Det murrer og på kafeene hører jeg folk snakke, det er angstfylte kommentarer og mange østerrikere er redde, det er som et uhyggens gufs fra fortida har blitt gjenskapt.  «La det aldri skje igjen», «Vi har vært der før», «Skal vi aldri lære av historien». Og det ulmer i politikken. Landet har fremdeles ikke greid å stable en kansler og en regjering på bena. Det var i september 2024 at høyreekstremisten Herbert Kickl og Frihetspartiet (FPÖ) fikk flest stemmer ved nasjonalvalget. Til tross for underslagsanklager og Kickls nære forbindelse til Victor Orban og hans prestisjeprosjekt å danne et militært ordenspoliti, ønsket østerrikerne ham i front for å lede landet. Særlig på grunn av sin nådeløse migrasjonspolitikk. Men ingen andre parti ville samarbeide med den ekstreme høyrepopulisten, og fremdeles venter østerrikerne på at Bundespresident Alexander van der Bellen kan utrope en kansler.

«Sukkertøysregjering», er det siste satsningsforsøket, men de politiske fargene i Østerrike er ikke like entydige som trafikklyskoalisjonen, rød, gul, grønn, i Tyskland (Ampelkoalition), I Østerrike foreligger et mulig pastellfarget samarbeid. For her finnes både turkise og rosa varianter. Turkis, innførte Sebastian Kurz for å kamuflere sitt svarte Folkeparti (ÖVP) ved et innsmett av grønn politikk. Mens Neos, er et lite liberalt parti som med sin rosa farge vil vise at de står for noe nytt og vil skape «Det nye Østerrike». Men slagordet «Et nytt Østerrike» inneholder også mye gammelt slagg og skurrer i ørene til de som husker parolen fra mellomkrigstidas kriseår og diktatoren Engelbert Dollfuss. Han som kuppet makta en natt da Nasjonalrådet ikke greide å enes og var uten leder en stakket stund. Det var bare noen måneder etter at Hitler hadde avsatt regjeringa og fratatt befolkningen alle borgerrettigheter at det samme skjedde i Østerrike. En elsket og hatet politiker, men ikke kansellert og fremdeles virrer folket mellom å se ham som en helt eller tyrann, martyr eller arbeidermorder.

Jeg hadde lest at det fremdeles skulle finnes et relieff av ham i Habsburgernes tidligere hoffkapell, men jeg kunne ikke tro det. Så på byvandring mellom kirker og kafeer gikk vi inn i Michaelerkirche for å se om det faktisk stemte. Å ja, rett innenfor hovedinngangen er et lite kapell. Blikket vårt møter et menneskestort trekors festet til murveggen og en stenplate med inskripsjonen:

Til minne om østerrikerne

myrdet og døde i konsentrasjonsleiren Dachau

for frihet, rettigheter og menneskelighet

Rett til venstre for minnesmerket over de drepte jødene er et meterhøyt relieff av Engelbert Dollfuss. Han sitter på kne i bønn, for hans nye Østerrike den gang skulle være tuftet på en sterk høyredreid politikk i samklang med strenge katolske prinsipper.

Vi går ut av kapellet og kan ikke annet enn å fornemme noe av ubehaget som ligger i den kraftige høyrevinden som blåser over «landet uten egenskaper». Dollfuss bygde de første interneringsleire og forbedringsanstalter tidlig på 30-tallet, bare slik kunne han skape sitt nye Østerrike.

Nå undres jeg hvilken vei Østerrike har valgt til neste gang jeg kommer. Og så undrer jeg meg også, hvilket liv som blir det neste for Tante Nelly.