Broder Hans, Tante Nelly og kjærligheten

På motsatt side av den storslåtte Festningsborgen, Salzburgs kjennemerke og Europas største festningsanlegg fra 11. hundretallet, ligger en annen høyde, nemlig Kapuzinerberg og her ruver Kapuzinerklosteret som en gul front mot byen.

Jeg kjenner dette berget, ved Salzachs bredd svært godt. Hit har Tante Nelly og mamma alltid tatt meg med opp for å se forfatteren Stefan Zweigs slott, det såkalte Paschingerschlössel, huset forfatteren bebodde i årene fra 1919 til han dro i eksil 1934.

( Les mer om Stefan Zweig; https://www.mariareitan.com/post/salzburg-stefan-zweig-og-sjakknovelle)

Men denne teksten skal ikke handle om Stefan Zweig, derimot om kapuzinermunken Bruder Hans, Tante Nelly og kjærligheten.

Kapuzinermunken Broder Hans viser oss den storslagne utsikten fra klosterets terrasse

Aldri har jeg noen gang vært bakenfor klostermurene på Kapuzinerhøyden, og det i seg selv skaper en viss mystisisme, som munkene nå er villige til å la opphøre. Det åpnes for besøk og overnattinger og deltakelse i ulike religiøse og filosofiske møter. Oda Victoria og jeg hadde før avreise henvendt oss til klosteret og bedt om å få et innblikk i livet bak murene og møte noen av beboerne.

Klosterlivet har alltid både fascinert og forundret meg. Ikke bare fordi mamma, da hun var som mest oppgitt over sin obstanasige og etter hennes mening villstyrige tenåringsdatter truet med å sende meg i kloster, men mest fordi jeg undres over de sterke krefter som lever i et menneske som er villig til å oppgi hele det verdslige livet. Jeg husker Tante Nelly alltid sa, etter at hennes kjærlighetsforhold til en katolsk prest opphørte;

«Det er umenneskelig av den katolske kirke å kreve at prester skal leve i sølibat, tenk å frarøve et menneske den mest grunnleggende verdi i livet, nemlig å elske et annet menneske!»

På samme måte som Wiens slott i dag skaper et levende minne om Habsburgernes storhetstid, er Salzburg byen der erkebiskopene sterkest har satt sitt preg på bygningsmassen. I denne pittoreske byen på knapt 150 000 innbyggere, kan øyet skue utover et 50 talls kirker og helgenskulpturer, Jesu lidelses motiver og relikvier følger deg overalt. Her er begynnelsen på adkomsten til Kapuzinerklosteret.

Salzburg er en middelalderby der trapper og smale, bratte smug fører opp til Kapuznerklosteret. På veien opp passerer man flere små kapeller og utskårne helgenskikkelser plassert i murveggene.

Oda Victoria og jeg er spente på vårt møte med Broder Hans og fylles både av nysgjerrig spenning og ærbødighet over å få fornemme litt av livet innenfor klostermurene. I det vi forsiktig banker på klosterporten, åpner en tilårskommen mann porten på vid gap og leder oss hjertelig inn i en romslig vestibyle. Med åpne armer mottar Kapuzinermunken Broder Hans oss, og de to timene vi tilbragte sammen, ble et varmt møte.

Den aldrende mannen (Oda mente han fortalte han var 85 år gammel og det kan absolutt stemme), forteller ivrig og samtidig stillfarent idet han viser oss hele klosterbygningen, den tilhørende hagen, alle felles oppholdsrom, samt kapell og bønnerom.

Broder Hans og Oda Victoria i klosterhagen, der det dyrkes alt av grønnsaker og urter til eget bruk, men også som byttehandle for å skaffe til veie noen inntekter til klosteret.

Hvem er så kapuzinermunkene med sine umiskjennelige brune munkekutter med den spisse hetta, som har gitt opphavet til munkeordenens navn. Kapuze betyr nemlig hette. Munkene benevnes også som tiggermunker, fordi de har avgitt et løfte om å leve et liv i måtehold og sparsomhet og deres livsgrunnlag baseres i hovedsak på almisser og gaver. Riktignok innrømmer Broder Hans at munkene på Kapuzinerberg ikke er helt avsondret fra kulinariske gleder, selv om de ikke har egne penger til disposisjon. Selv er han en riktig søtmons, kunne han fortelle, så hver gang han ønsket seg et stykke sjokolade, skrev han det ned på husholderskens handleliste og slik kunne det komme en plate sjokolade også opp trappene til klosteret på Kapuzinerberget.

Det er mye ved et munkeliv som fortoner seg svært middelaldersk og utdatert for oss, like fullt ser kapuzinermunkene sitt kall i å «tjene andre på de steder der de er». Dermed har brødrene som livsoppgave å oppsøke mennesker og bistå, „Å gå dit hvor det er behov for dem» er som et slagord og livsmotto for kapuzinermunker, forteller Broder Hans. Vi oppsøker mennesker i randsonene, f.eks som sjelesørgere for innsatte i fengsel og eldre, ensomme eller også blant ungdommer som er på leting etter åndelig næring. Men selvfølgelig, må Broder Hans innrømme, er munkenes mulighet for innsats i verden utenfor klostermurene på Kapuzinerberg begrenset, både pga av det lille brorfellesskapet, som kun består av tre tilårskomne munker, men også pga klosterets beliggenhet. Så prøver de heller å kompensere ved å åpne klosterporten og la folk delta på messer og filosofiske samtaler. Men det kan ikke bli for mye av dette, da blir de fort overbelastet, innrømmer Broder Hans, de er jo vant til å leve sitt liv, som består av bønn, stilletid og daglige gjøremål for å drifte klosteret.

Å vie sitt liv til et broderfellesskap er en prosess over mange år, først etter 6 år vil man kunne være rede til å gi sitt evige troskapsløfte og man må samtidig være villig til å forlate hjemsted og familie til fordel for å leve i et tilvist kloster sammen med et broderfellesskap.

At broder Hans valgte denne veien, var for ham en mulighet til å få en teologisk utdannelse og samtidig bli tatt opp i et fellesskap, i en tid der fattigdommen var utbredt og akademisk utdannelse kun tilfalt samfunnets tilgodesette.

Denne "bønnebunkeren" var Broder Hans svært stolt av, for under denne hvelvingen, hersker den absolutte stillhet og i front en liten altertavle og rundt på gulvet fire bønnetepper. For oss modernere kvinner fikk vi en umiddelbar opplevelse av et tidsriktig yogarom, og riktignok, dette bønnerommet kan benyttes av mennesker som er på søken, ikke bare for brødrene på Kapuzinerberget

Broder Hans moret seg stort, og vi også, da vi ikke greide å løse rebusen; Hva skjuler seg bak dette maleriet? Der hadde de smarte munkene skjult sikringsskapet sitt.

Når vi nå først er i Salzburg hos Tante Nelly og møter munker og prestsakp på nært hold, kan jeg ikke unnlate å tenke på Tante Nellys betroelser om et svært lidenskaplig og mangeårig forhold til en katolsk prest. Hvordan forholdet ble innledet gjennom skaprsindige blikk som gnistret mellom prekstol og kirkebenk, hvordan sjelesorgen ble personlige betroelser og hvordan elskov lot kyskhetsløfte fare og hvordan feighet og angst avsluttet et forhold, alt dette var tema Tante Nelly skulle fortelle om i sin bok.

Jeg har ventet på denne bokutgivelsen siden 1986, men nå innser jeg at det er forgjeves, manuskriptet har Tante Nelly sikkert revet i stykker, eller sogar brent, bare for absolutt å tilintetgjøre alle minner. Likevel er jeg nysgjerrig hva som befinner seg i hennes aldrende bevissthet, så jeg spør også denne gangen; "Husker du Martin, Tante Nelly?"

Det tar litt tid, så svarer hun;

«Den habe ich aus meinem Leben katapultiert“. (Ham har jeg katapultert ut av mitt liv."

Brutaliteten og kraften, eller selvforsvaret, som ligger i begrepet, katapultere, er sterkt og for Tante Nellys sinn sant. Jeg innså her Tante Nellys evne til faktisk å stenge mennesker ut av sitt liv, dersom de har sveket henne eller ikke tilført henne gode emosjoner. Forholdet Tante Nelly hadde til den katolske presten i en liten landsby i nærheten av Salzburg, var det mest lidenskapelige og åndelige Tante Nelly noensinne i sitt liv hadde opplevd og hun visste, sa hun, at de sterke følelsene var gjensidige og hun trodde faktisk at Martin ville oppgi sitt prestekall, tre ut av kriken og vie sitt liv til henne. Men som for mange prester er forbindelseslinjen og løftet knyttet til Gud, sterkere enn noe annet jordisk.

I sin store sorg og fortvilelse og også opprørte rystelse og forbannelse, var det Tante Nelly som trådte ut av den katolske kirke og siden 1986 har vært en sterk motstander av den kirken hun siden barneårene hadde tilbedt.

Tante Nelly i 1986, da hun kom til Norge for å bo i stillhet ved sjøen og fullføre sin bok

Vi får dessverre ikke lese Tante Nellys manuskript som ville handlet om det umulige ved å være en katolsk prests elskerinne, og om fortvilelsen over hvordan sølibatet og Pavemakten frarøver prester menneskeretten å elske et annet menneske. Det vi derimot kan lese er, Tante Nellys oversettelse av den franske boka med tittelen Guds rivalinner fra 1997.

Det er heller ikke sikkert hvordan framtiden vil fortone seg i det storslagne Kapuzinerklosteret, som erkebiskop Wolf Dietrich lot bygge i 1596

og som nå er oppført på Unescos verdensarvliste. Tidligere huset klosteret 40 brødre, alle fra Østerrike, men nå lever kun tre fastboende munker her med en snittalder på over 70 år, en østerriker, en tysker og en sveitser.

«Ja, vi sliter med rekrutteringen», innrømmer Broder Hans, «det er ett av temaene vi diskuterer når vi sitter rundt bordet til aftens, forteller han. «Men så lenge vi ikke får noen beskjed derfra», sier Broder Hans og peker oppover, delvis spøkefullt, kanskje, vi er usikre, «så er det ikke mye vi her nede kan gjøre med problemet».

Utsikten fra Kapuzinerklosterets terrasse med vakkert blikk rett mot festningsborgen,

Hohensalzburg.

... og en selfie fra Klosterhagen