Wann kommst du denn?

Ukentlig ringer jeg til Tante Nelly, når jeg besøker mamma på gamlehjemmet og disse bemerkelsesverdige samtalene mamma og jeg har med Tante Nelly framkaller følelser som spenner fra den livligste latter til mer sørgmodige stemninger. Hver av søstrene, på hver sin side av Alpene, er begge på helt ulikt vis svekket av alderdom, antagelig også vel vitende om at de aldri noen sinne vil kunne se hverandre igjen. Dette som egentlig kunne være en tristesse, blir i all sin skrøpelighet nesten humoristisk for oss som kjenner og er glade i disse kvinnene og gjennom telefonsamtaler prøver vi å forene Herta og Cornelia. To sterke personligheter, som alltid ble betraktet som natt og dag, den ene like mørk i hud og hår, som den andre hvit, mamma - alvorlig og seriøs, mens Tante Nelly alltid har villet framstå som den livlige, livsglade lattermilde.

Uka før Oda Victoria og jeg reiste til Salzburg, ringte vi som vanlig til Tante Nelly for at mamma skulle høre hennes stemme og for at vi skulle fortelle om vår ankomst.

«Hallo», sier Tante Nelly med sin distingverte uttale og mammas ansikt lyser opp og jeg svarer «Hallo, meine allerliebste Tante Nelly!»

«Ach, wie schön deine Stimme zu hören, wann kommst du denn?“

Disse ordene er alltid det første Tante Nelly sier og det i seg selv gleder meg varmt, for da vet jeg at vi faktisk betyr noe for henne. Tante Nelly har alltid elsket sin alenetilværelse og like ofte også bedyret at hun ikke er noe familiemenneske, men elsker sin frihet og vil unngå forpliktende følelser. Likevel har hun de senere årene måttet innrømme, at hun begynner å fornemme noe spesielt ved slektskap og familiebånd.

„Ich komme am Dienstag, so in drei Tagen können wir uns umarmen!, svarer jeg. (Jeg kommer om tre dager og da kan vi gi hverandre en klem/ omfavne hverandre)

„Am Dienstag, in drei Tagen – umarmen“ Ach wie schön, ich freue mich. Wirklich! Am Dienstag, in drei tagen – umarmen, ah ich freue mich“.

Disse tre sentrale opplysningene, gjentok Tante Nelly egentlig resten av samtalen, at ikke mer innhold ble formidlet spilte i grunnen liten rolle. Mamma felte tårer og frydet seg over Tante Nellys stemme og Tante Nelly utrykte sterk glede over at vi faktisk snart ville kunne møtes og holde omkring hverandre. At mamma selv ikke kunne uttrykke mer enn svake "Ja, som Tante Nelly ikke kunne høre og at hun i løpet av samtalen flere ganger ikke husket hvorfor mamma ikke svarte, skapte liten forstyrrelse, det viktigste var utført. De to søstrene nærte kontakt og forvisset seg om at den andre fremdeles levde.

Ett år i livet til en 86-årig kvinne setter utvilsomt spor, og både Oda Victoria og jeg var spente på vårt møte med Tante Nelly. Heldigvis kunne vi nok en gang oppleve at søsteren til mamma forblir den samme som hun alltid har vært, sjarmerende, sprudlende og svært sær. Men like fullt, hun er vår allerliebste Tante Nelly og vi elsker henne, samtidig som vi undres over mangt og mye.

Første gjensynsglede i den enorme hagen som omgir Herz Jesu Heim.

Tante Nelly har det godt på gamlehjemmet, og i begynnelsen visste vi at selv om hun hele livet har vært en spesiell, alenerådende kvinne, begynte hun å oppleve glede ved kontakt med flere mennesker rundt seg. Sitt 70-årige liv som fanatisk, fullblods vegetarianer hadde hun også gitt noe slipp på, ble det fortalt oss. Men den viktigste egenskapen ved seg har hun likevel ikke trosset;

"Dere hilser jo på alle her"

"Ja, selvfølgelig , vi er da høflige og det er dine medbeboere, snakker ikke du med folk her da?"

"Nei"

"Hvorfor ikke?

"Fordi jeg er arrogant",

svarer hun på sitt sedvanlige hodenikkende, tenkende vis. Oda Victoria og jeg ser på hverandre og undres, alvor eller skjemt? Heldigvis etterfølges utsagnet like etterpå med kraftige latteranfall både for henne selv og selvfølgelig oss, som har lært å kjenne på Tante Nellys arroganse.

Selvinnsikt og selvironi utløser latterkuler

Vi blir i Salzburg en ukes tid og Tante Nelly skal få besøk flere ganger om dagen, samtidig vil Oda og jeg nyte den fantastisk vakre historiske byen Salzburg, som for hvert besøk bare viser fram enda mer av sin idylliske middelaldersjarm, sin vakre mangslungne natur og det bugnende kulturtilbudet og det multinasjonale folkelivet. For tiden pågår også Salzburger Festspiele som har tradisjoner tilbake til 1920 og et kjent utsagn i festspillenes 100-årige historie, der kulturarrangement blir foranstaltet over hele byen, lyder på folkemunne "Die Stadt Salzburg ist die Szene" og Oda Victoria sa i går; "Hele byen ser ut som en kulisse", alt er nemlig så pittoresk, at man undres om man faktisk ser virkelighet.

Oda Victoria ved Salzachs bredd, hvis vannflate hadde sunket med flere meter bare på ett døgn. På andre siden av bredden ligger Kapuzinerklosteret og Stefan Zweigs hjem, Paschingerschlössel.

Jeg har tidligere fortalt om Wiener Kaffehauskultur, men dette er ikke bare et wiener-fenomen, kulturen står sentral i hele Østerrike, og dette er også noe av det Oda Victoria og jeg vil oppleve her nede.

Enhver Kaffehuseier gjør sitt ytterste for å skape et "andre hjem" for sine besøkende, samtidig som de godt bevarer minnet om alle celebriteter som besøker stedet. Det skaper jo en wow-effekt for oss å vite at vi kanskje sitter på den samme stolen som f.eks min yndlingsforfatter Stefan Zweig, grunnleggeren av Salzburger Festspiele Max Reinhardt og Hugo von Hoffmansthal, eller alle østerrikeres yndlingsskuespiller Romy Schneider eller faktisk også Marlene Dietrich. Café Bazar ligger rett ved elvebredden, vegg i vegg med det mer kjente Hotel Sacher Salzburg og fra terrassen nyter alle besøkende både elvesuset og utsikten mot hele gamlebyen og borgen som ligger i umiddelbar nærhet.

For oss er også Café Bazar blitt et stamsted og her nyter vi både, frokost, Marillenknödel og Backhändel.

Inntil neste blogginnlegg som skal fortelle om vårt besøk fos Kapuzinermunken Bruder Hans, kan dere selv lage Marillenknødel. Dere finner oppskriften her.