Sternstunden der Menschheit

Det var dessverre ikke gjort i en håndvending å flytte min «allerliebste Tante Nelly» til Herz Jesu Heim likevel. Selv om hun var omgitt av Asylkirche Herz Jesu, en vakker park og et pent innredet rom og vennlige pleiere, ble ikke den roen skapt for Tante Nelly, som hun hadde hatt hjemme. Da jeg ble underrettet om nattevandringer og fortvilelse, siden hun ikke kunne finne ut hvor hun var, skapte det også en uro for meg her hjemme. Jeg hadde jo påtatt meg å ta ansvar for denne omstillingsfasen. Etter kun én uke i Trondheim, la jeg derfor på ny ut på reise til det gamle Keiserriket, der tiden på en måte har stått stille de siste hundrede årene.

Østerrike er et land som mer enn noen annet har tatt vare på de forhistoriske kulturtradisjoner, både arkitektonisk, kunstnerisk og kulinarisk. Jeg har tidligere undret meg over hvorfor dette landet så sterkt fremelsker musikk og bildene kunst fremfor historiskpolitiske hendelser, som del av nasjonal historie. Forfatteren Stefan Zweig karakteriserer i poetiske og personlige ordelag dette lille annerledeslandet slik, Østerrike var ingen krigsnasjon, der store seire over nasjoner og vinning av landområder sto sentralt. Slike slag tapte Østerrike.

Jeg husker mamma sa alltid; «Ach, die Österreicher haben immer nur getanzt und geheiratet“. (Akk, østerrikerne har alltid bare danset og giftet seg».) En sjargong som inngikk i hennes historieundervisning like mye som å ramse opp alle Maria Teresias 16 barn, deres fødselsår og ektefeller. Det var her hemmeligheten til Østerrikes forsvarspolitikk lå. Datteren til Karl VIs teft for fredsskapende arbeid gikk gjennom å skape allianser ved giftermål, derfor var Keiserinne Maria Teresia ikke uten grunn omtalt som «Die Schwiegermutter Europas» (« Europas Svigermor»)

Til gjengjeld ble det å fremelske kulturelle tradisjoner og kulturpersonligheter en del av oppdragelsen til den unge østerrikske borger og anerkjennelsen i det sosiale hierarkiet kretset omkring antall kulturpersonligheter man hadde kjennskap til. Det var viktigere for den sosiale kapital å ha huset en kjent komponist, en forfatter eller særlig en skuespiller fra det nasjonale keiserlige Burgtheater, enn å orientere seg politisk, forteller Stefan Zweig i sine betraktninger om livet i Østerrikes hovedstad rundt århundreskiftet i romanen Die Welt von Gestern.

Stillinger i diplomatiet og i militærvesenet gikk i arv mellom familiene, her fikk ingen andre enn arveberettigede innpass og dermed ble det også skapt en større allmenn interesse for kulturen enn for politikken. Det vakte større nasjonal sorg om en elsket skuespiller ved Burgtheater utåndet enn om en av de store politikere led samme skjebne. En begravelse av en ansett kunster og særlig skuespiller, var dét som ble formidlet i offentligheten som sentrale historiske begivenheter og som borgerne viet sin deltakelse og oppmerksomhet til.

Vel, da jeg på nytt ankom gamlehjemmet, satt Tante Nellly med et skremmende apatisk og stivnet uttrykk. Hun levnet ingen glede over å se meg igjen og hennes nedlatende ord lød; «Das ist ein Kasperltheater was sie hier unternehmen» («Det er et narrespill de bedriver her.»)

Tante Nelly uttrykte tydelig sin ringeakt over alt som foregikk rundt henne og var ikke interessert i å vie meg et blikk. «Åh nei», tenkte jeg, jeg har jo vitterlig ikke reist tilbake til Salzburg for å møte denne utgaven av Tante Nelly, en fremferd som jeg husker så alt for godt fra min barndom, der hun med sitt bevisste intellekt kunne være nedlatende overfor meg, når jeg gledet meg over ungdommelig, lystig selskap, eller kunne uttrykke en viss glede over å ha tilegnet meg et nytt klesplagg aller andre gjenstander som vitnet om materialisme.

Jeg visste at hennes opplevelse av å bli holdt utenfor avgjørelser eller ikke fullt ut evne å forstå, eller høre hva leger og jeg samtalte om, skapte en skepsis og usikkerhet, som gjenspeilte seg ved mistenksom distanse. «Ich verstehe nicht warum sie so herumtreiben, warum man absolut dieses Leben verlängern möchten. Ich fürchte nicht den Tod“ («Jeg forstår ikke hvorfor de styrer slik, hvorfor de absolutt må forlenge livet. Jeg frykter ikke døden.»

Jeg vet at for Tante Nelly har døden aldri skapt noen engstelse, hun tror på reinkarnasjon og at hun er underlagt en forutbestemt skjebne. Likevel følte jeg at ikke disse ordene kunne være innledningen til et opphold, som skulle gi både henne og meg en viss ro i tilværelsen. Jeg ga henne rett i at en livsforlengende innats ved varig svekkelse ikke nødvendigvis er det noen ønsker, men hun er for frisk til å ha denne innstillingen nå. Jeg avvæpnet henne ved å si; «Vel, du kan i hvert fall vente til etter jul med å dø, for jeg har ikke mulighet til nok en gang å komme på kort varsel til Østerrike, jeg har en familie, en jobb og forpliktelser jeg ikke kan unndra meg.»

Akkurat her hviler det sentrale tema i Tante Nellys livsførsel og livsoppfatning, forståelsen av, eller riktigere, mangelen på forståelse for et «vi» og et forpliktende fellesskap. Ved mitt lett ironiske forsøk på å utvide hennes oppfatning av livsførsel, ble hennes apati avløst av hjertelig latter. «Ah, jetzt sehe ich das aus einer anderen Sicht» («Åh, nå ser jeg det fra et annet perspektiv».) Jeg hadde kommet inn til den Tante Nelly, slik jeg vil huske henne, den levende, høyt intellektuelle, sprudlende, kunnskapsrike, eksentriske tanta mi i Salzburg.

Det er merkelig hvordan et menneske med begynnende demens og manglende korttidshukommelse allikevel er fullt intellektuelt til stede, som om det foregår en personlighetsendring, der glemsel og fraværenhet erstattes med lynskarp tilstedeværelse. Samtalen videre med tante Nelly var av høy reflektorisk kraft og hun repliserte, lyttet og tenkte gjennom egne og mine ord.

Tante Nelly har alltid i sin frihetssøken og frihetsdyrking hevdet; «Ich bin kein Familienmensch» (Jeg er intet familiemenneske»), noe som for meg fortoner seg som en individualistisk, kanskje endog egoistisk tanke. Jeg gjorde henne oppmerksom på at selv om hun ikke frykter døden, så er det de gjenværende som vil føle sorgen. Døden for henne etterlater tomheten for andre. Jeg, som, nettopp et familiemenneske, kan ikke tillate meg denne tankegangen, det er ikke mine personlige ønsker som kommer i forgrunnen, men hensynet til andre, egne barn og andre familiemedlemmer. For henne som aldri har måttet kjenne på denne forpliktelsen, har inntil nå ordet «Familie» vært forbundet med frihetsberøvelse. Derfor ble hennes svært ettertenksomme og ærlige uttrykte ord ved min avreise et vitnesbyrd jeg vil bevare. «Ich spüre jetzt, dass ich ein immer stärkeres Gefühl zu meiner Familie in Norwegen empfinde.“ (Jeg merker nå, at jeg stadig sterkere fornemmer følelser for min familie i Norge.») Lenge dvelte hun ved denne setningen, som hun på sitt eget helt spesielle veltalende vis artikulerte med bestemt betoning. «Ja, das empfinde ich wirklich. Aber jetzt dürfen wir nicht sentimental werden. Du musst nach Hause reisen“. („Ja, det føler jeg virkelig. Men nå må vi ikke bli sentimentale. Du må reise hjem igjen.»)

At intellektet lever lenger enn noe annet har jeg også erfart hos mamma. Dessverre ble mamma frarøvet både hukommelsen og evnen til å snakke da Alzheimers svekkelser viste seg altfor tidlig. Heldigvis opprettholdes hennes verdighet og oppmerksomhet ved at hun fremdeles sitter med løftet hode og lytter.

Mamma har alltid vært et lesende menneske, hun har lest alle klassikere i originalspråk, både på tysk, norsk og italiensk. Hun kjenner sin Goethe, sin Ibsen og sin Dante Alighieri. Hun har lest av egen interesse, men også for å kunne formidle videre til ivrige elever. Da jeg ikke lenger kunne samtale med mamma, begynte jeg å lese høyt for henne, vi leste om kjærlighetsrelasjoner i Wien ved århundreskiftet. Vi leste Stefan Zweigs beretninger fra Sternstunden der Menschheit og om Johann Wolfgang von Goethe som i en alder av 75 år fridde til sin tidligere elskerinnes 19-årige datter. Både glede over ord og innhold uttrykte mamma ved anerkjennende blikk og noen svake bekreftende signal og noen ganger tårer. Hun forstår det jeg leser og har glede av å lytte til livene som skildres i litteraturen.

Mye forbinder de to søstrene, Herta og Cornelia, like mye skiller dem. For meg er de begge betydningsfulle og selvfølgelig spesielt mamma. Den lærdommen jeg har opplevd de siste årene gir meg i hvert fall en absolutt bevissthet, at eldre mennesker, til tross for alderdomssvekkelser, er tilstede i livet.

Omas Rezepte: Marillenknödel

Marillenknödel mit Butter und Brösel

En av yndlingsrettene fra Omas kjøkken og det første vi ønsket oss da vi kom til Graz, var Omas Marillenknödel.

Knödel er Østerrikes variant av det vi her i Trøndelag kaller baill, selv om jeg må innrømme at raspaball, saltfeskball og potetball, frembringer helt andre assosiasjoner enn Knödlene fra Østerrike.

Uansett, prinsippet er det samme, en deigmasse av ulike varianter som omhyller et fyll.

Marillenknödel er en typisk sesongrett, og de fleste med egen hage har også et aprikostre, så da er veien kort til å lage en herlig søt middagsrett. Marillenknödel kan spises som hovedrett, med en pikant suppe først, eller som dessert til kaffen. Alt etter smak.

Her følger en oppskrift som jeg har brukt, deigen kan være litt klissete å jobbe med, men gjør samtidig Knödelen luftigere.

Til 6 Marillenknödel trenger du:

6 aprikoser

Skyll aprikosene og fjern steinen

ved å presse skaftet på en rundet sleiv gjennom aprikosen. Dersom aprikosene ikke er spesielt søte, er det vanlig å fylle aprikosen med en sukkerbit, jeg bruker brunsukker.

Deig:

Denne deigen kalles Topfenteig og det nærmeste vi kommer Topfen er Cottage Cheese.

200 gram Cottage Cheese

1 egg

50 gram mykt smør

50 gram semuljegryn

50 gram hvetemel

Et knivsodd salt

Noe revet skall av en sitron

2 ss melis/noe vaniljesukker

Rør alt sammen og pisk til en jevn deig i mikser for å få Cottage Cheesen glatt. Tilslutt, vend inn litt mel for hånd og sett deigen kjølig en halv times tid.

Deigen skal nå ha festet seg litt og er klar for å forme Knödel. Ha godt med mel på arbeidsflata og form en pølse som du deler i 6 like store deler. Form forsiktig en flat leiv i hendene, legg en aprikos på leiven, omhyll aprikosen og klem sammen skjøtene med mel. Trill forsiktig til en jevn knödel mellom hendene og bruk mel, slik at deigen ikke klistrer.

Knödlene skal småkokes i vann i ca. 20 minutter, til fruktkjøttet er helt mørt. Ha litt salt og vaniljesukker i vannet, for å gi en liten ekstra smak. Pass på at vannet ikke fosskoker for da går deigmassen lett fra hverandre.

Mens Knödlene koker forbereder du garnityret.

125 gram smør

Ca. 100 gram griljermel

Varm og brun lett i stekepanne og rør i blandinga hele tida, mens Knödlene småkoker på middels varme.

Når Knödlene er ferdige, la de renne av, legg dem i panna med smørblandinga og rull de rundt til det fester seg garnityr på hele Knödelen.

Legg dem over på porsjonsfat og strø ekstra med smørblanding over og til slutt et dryss med melis.

Vi liker Marillenknödel med ekstra garnityr, så vi dobler nesten oppskriften, det er også ekstra godt om du tar litt demerara-sukker i blandinga.

Marillenknödel laget i Agdenes servert på Gmunden-keramikk

Viel Glück beim Backen und Mahlzeit!

Oma

Oma, min kjære mormor i Graz, Valerie Mauhart Gragger, en kvinne som også burde blitt tildelt noen sider i ei historiebok, men som likevel bare forblir en hverdagshelt i min historie, er en kvinne med et levd liv, som vi kan lære av og være ydmyk overfor.

Oma ble født i 1909, det samme året som fotballklubben Sturm Graz offisielt ble grunnlagt. Årsaken til at jeg nevner denne sammenhengen er at det var Opa, høyesterettsdommeren Cornelius Gragger, en ihuga Sturm Graz- tilhenger, som i kraft av å være fotballklubbens formann, i 1924 kunne erklære 1. Mai 1909 som offisielt etableringsår for fotballklubben i Steiermark, som også har hatt norske fotballproffer i sin stall.

I et tilbakeblikk på Omas liv, var dette fylt med store omveltninger, ikke bare for henne personlig, men for alle østerrikere av hennes årgang. Hun ble født mens Donaumonarkiet fremdeles eksisterte, hun opplevde både 1. verdenskrig og oppløsningen av Keiserriket, Østerrikes Anschluss til Das Deutsche Reich, frykten for Nazismen og sosial degradering, da Opa som Anti-Nazist mistet sin stilling i rettsvesenet. Å være mor til to små barn og måtte jobbe i Kriegseinsatz, og de alliertes okkupasjon fram til 1955, da Østerrike på nytt feiret sin selvstendighet med «Österreichischer Staatsvertrag» undertegnet i Schloss Belvedere i Wien 15. Mai samme år.

Den østerrikske forfatteren Stefan Zweig (1881-1942), skildrer i sine memoarer «Die Welt von gestern», det historiske bakteppet mennesker av denne generasjonen vokste opp under. Å bli kjent med ett menneske fra denne tidsperioden, betyr at vi kan få innsikt i en hel generasjons oppvekstkår i en verden fylt med ekstreme endringer, politisk, kulturelt og teknologisk. Han beskriver tilværelsen for generasjonen født ved århundreskiftet slik:

„Das Schicksal dieser ganzen Generation, war wie keine andere, mit Schicksal geladen. Pausenlosen Erschütterungen unserer europäischen Erde.»

(«Skjebnen til denne hele generasjon, var mer enn noen annen, skjebnesvanger. Uavlatelige rystelser for vår europeiske jord»)

Å ha gjennomlevd to kriger skaper sår og savn, men betydde også for mange å avfinne seg med sparsommelighet. Så også for Oma, det var få økonomiske midler og lite å rutte med og nøysomheten ble en del av hverdagen. For Oma gjaldt dette hele livet. Jeg husker at hun på juleferie i Norge, tok med seg det brukte innpakningspapiret til Østerrike for å pakke inn gavene våre det påfølgende året, hun tok alltid med seg servietter og små sukkerposer fra Wirtshäuser, for de kunne supplere hennes husholdning. Hun sydde voksduktrekk som hun la over sofamøblementet slik at stoffet ikke skulle slites og vi kunne arve det i god stand, om vinteren gikk hun med uteklær inne for å holde varmen, i stedet for å bruke strøm. Mamma sendte alltid sine og mine brukte klær i store pakker, slik at Oma kunne gjøre en byttehandel med bønder fra landsbygda, for å skaffe seg egg og kjøtt i bytte mot våre klesplagg. På grunn av okkupasjonsmaktenes sene utmarsj varte etterkrigstiden lengre i Østerrike.

Oma kunne bli fortvilet over min lettsindige omgang med penger og i sitt første møte med Elling, som for øvrig var et kjærlig og etterlengtet møte, advarte hun Elling og sa med ærlig skjemt. «Sei vorsichtig, lieber Elling, deine künftige Frau ist eine Verschwänderin!» (Vær forsiktig, kjære Elling, din framtidige kone er en ødslerinne!“)

Opa, Mamma, Hans Georg og jeg, sommeren 1964

Nå som voksen ser jeg Oma som en modig, sterk kvinne, hvis liv var preget av sykdom, to ekteskapsbrudd, kriger og kampen om tilpasning i et sosialt hierarki. Gjennom hele oppveksten tilbragte jeg alle somre med Oma, i Østerrike og i Italia. Oma hadde poliomyelitt og hennes fysiske bevegelighet var begrenset, derfor ble kortspill en elsket aktivitet for oss begge. Hun lærte meg kortspillene Canasta og Russisch Römi og var selv en lidenskapelig kortspiller, men jeg kan ikke underslå at hun var en like eminent jukser og en dårlig taper. Det var ikke sjelden at hun kastet kortene og avsluttet spillet i sinne, da jeg avslørte henne i å gjemme kort eller dele ut i sin favør fra kortstokkene. Det var kort mellom fullt raseri og derpåfølgende befriende latter.

Oma hadde utdannelse i bokholderi, men gift med en høyesterettsjustitiarius ble hun hjemme og sørget for familiens ve og vel. Likevel hadde hun et ønske om å tilegne seg kunnskap hun kunne benytte i sosiale sammenhenger, for hun likte godt å være ute blant folk og ble fort et midtpunkt for festlige passiarer, der hennes mangslungne kunnskap om astrologi og stjernetegn vakte interesse og latter. Oma var en mester i all verdens aforismer, også disse et godt innspill til alle anledninger og til felles glede rundt et «Stammtisch». Oma var morsom og beleven, snarsint og omsorgsfull.

Side fra én av notisbøkene, fylt med håndskrevne aforismer og sitater. Antagelig også hennes egne bittersøte erfaringer fra livet og kjærligheten. Eksempel: «Jesus hat viel gelitten, doch die Ehe hat er nicht probiert.» («Jesus har gjennomlidd mye, dog ekteskapet har han ikke prøvd.»)

Men framfor alt, og det jeg vil dele her; er hennes absolutt mesterlige kokekunst.

Hennes kokekunst var ikke bare en teft for å lage velsmakende retter, men hun kunne også trylle frem de lekreste måltider for en ringe penge. Det var hun nemlig nødt til, husholdningspengene hun fikk av Opa var sparsommelige og den eneste kapital hun rådet over og som ga henne mulighet til å spare noe. Av det lille hun la til side, kunne hun unne døtrene og seg selv litt ekstra. For jentene var privattimer i piano og tennis en viktig del av oppdragelsen og senere ble støtte til en akademisk utdannelse sentral.

Omas egen store lidenskap var brilliantsmykker, og særlig ringer med edle stener i ulike fasonger og fasetter. Ikke nødvendigvis for å briljere med rikdom utad, snarere tvert imot, men for å bekrefte et visst likeverd med mange av sine mer velsituerte venninner. Smykkene fikk for Oma en viss symbolfunksjon, for å vise sosial tilhørighet. Når jeg nå har arvet de fleste av hennes smykker bærer jeg dem selvfølgelig meg glede, men glemmer heller ikke at tilegnelsen for Oma har vært svært arbeidsom.

Dette var et lite bilde av kvinnen Oma, før jeg begynner å dele hennes østerrikske kjøkken.