Oma

Oma, min kjære mormor i Graz, Valerie Mauhart Gragger, en kvinne som også burde blitt tildelt noen sider i ei historiebok, men som likevel bare forblir en hverdagshelt i min historie, er en kvinne med et levd liv, som vi kan lære av og være ydmyk overfor.

Oma ble født i 1909, det samme året som fotballklubben Sturm Graz offisielt ble grunnlagt. Årsaken til at jeg nevner denne sammenhengen er at det var Opa, høyesterettsdommeren Cornelius Gragger, en ihuga Sturm Graz- tilhenger, som i kraft av å være fotballklubbens formann, i 1924 kunne erklære 1. Mai 1909 som offisielt etableringsår for fotballklubben i Steiermark, som også har hatt norske fotballproffer i sin stall.

I et tilbakeblikk på Omas liv, var dette fylt med store omveltninger, ikke bare for henne personlig, men for alle østerrikere av hennes årgang. Hun ble født mens Donaumonarkiet fremdeles eksisterte, hun opplevde både 1. verdenskrig og oppløsningen av Keiserriket, Østerrikes Anschluss til Das Deutsche Reich, frykten for Nazismen og sosial degradering, da Opa som Anti-Nazist mistet sin stilling i rettsvesenet. Å være mor til to små barn og måtte jobbe i Kriegseinsatz, og de alliertes okkupasjon fram til 1955, da Østerrike på nytt feiret sin selvstendighet med «Österreichischer Staatsvertrag» undertegnet i Schloss Belvedere i Wien 15. Mai samme år.

Den østerrikske forfatteren Stefan Zweig (1881-1942), skildrer i sine memoarer «Die Welt von gestern», det historiske bakteppet mennesker av denne generasjonen vokste opp under. Å bli kjent med ett menneske fra denne tidsperioden, betyr at vi kan få innsikt i en hel generasjons oppvekstkår i en verden fylt med ekstreme endringer, politisk, kulturelt og teknologisk. Han beskriver tilværelsen for generasjonen født ved århundreskiftet slik:

„Das Schicksal dieser ganzen Generation, war wie keine andere, mit Schicksal geladen. Pausenlosen Erschütterungen unserer europäischen Erde.»

(«Skjebnen til denne hele generasjon, var mer enn noen annen, skjebnesvanger. Uavlatelige rystelser for vår europeiske jord»)

Å ha gjennomlevd to kriger skaper sår og savn, men betydde også for mange å avfinne seg med sparsommelighet. Så også for Oma, det var få økonomiske midler og lite å rutte med og nøysomheten ble en del av hverdagen. For Oma gjaldt dette hele livet. Jeg husker at hun på juleferie i Norge, tok med seg det brukte innpakningspapiret til Østerrike for å pakke inn gavene våre det påfølgende året, hun tok alltid med seg servietter og små sukkerposer fra Wirtshäuser, for de kunne supplere hennes husholdning. Hun sydde voksduktrekk som hun la over sofamøblementet slik at stoffet ikke skulle slites og vi kunne arve det i god stand, om vinteren gikk hun med uteklær inne for å holde varmen, i stedet for å bruke strøm. Mamma sendte alltid sine og mine brukte klær i store pakker, slik at Oma kunne gjøre en byttehandel med bønder fra landsbygda, for å skaffe seg egg og kjøtt i bytte mot våre klesplagg. På grunn av okkupasjonsmaktenes sene utmarsj varte etterkrigstiden lengre i Østerrike.

Oma kunne bli fortvilet over min lettsindige omgang med penger og i sitt første møte med Elling, som for øvrig var et kjærlig og etterlengtet møte, advarte hun Elling og sa med ærlig skjemt. «Sei vorsichtig, lieber Elling, deine künftige Frau ist eine Verschwänderin!» (Vær forsiktig, kjære Elling, din framtidige kone er en ødslerinne!“)

Opa, Mamma, Hans Georg og jeg, sommeren 1964

Nå som voksen ser jeg Oma som en modig, sterk kvinne, hvis liv var preget av sykdom, to ekteskapsbrudd, kriger og kampen om tilpasning i et sosialt hierarki. Gjennom hele oppveksten tilbragte jeg alle somre med Oma, i Østerrike og i Italia. Oma hadde poliomyelitt og hennes fysiske bevegelighet var begrenset, derfor ble kortspill en elsket aktivitet for oss begge. Hun lærte meg kortspillene Canasta og Russisch Römi og var selv en lidenskapelig kortspiller, men jeg kan ikke underslå at hun var en like eminent jukser og en dårlig taper. Det var ikke sjelden at hun kastet kortene og avsluttet spillet i sinne, da jeg avslørte henne i å gjemme kort eller dele ut i sin favør fra kortstokkene. Det var kort mellom fullt raseri og derpåfølgende befriende latter.

Oma hadde utdannelse i bokholderi, men gift med en høyesterettsjustitiarius ble hun hjemme og sørget for familiens ve og vel. Likevel hadde hun et ønske om å tilegne seg kunnskap hun kunne benytte i sosiale sammenhenger, for hun likte godt å være ute blant folk og ble fort et midtpunkt for festlige passiarer, der hennes mangslungne kunnskap om astrologi og stjernetegn vakte interesse og latter. Oma var en mester i all verdens aforismer, også disse et godt innspill til alle anledninger og til felles glede rundt et «Stammtisch». Oma var morsom og beleven, snarsint og omsorgsfull.

Side fra én av notisbøkene, fylt med håndskrevne aforismer og sitater. Antagelig også hennes egne bittersøte erfaringer fra livet og kjærligheten. Eksempel: «Jesus hat viel gelitten, doch die Ehe hat er nicht probiert.» («Jesus har gjennomlidd mye, dog ekteskapet har han ikke prøvd.»)

Men framfor alt, og det jeg vil dele her; er hennes absolutt mesterlige kokekunst.

Hennes kokekunst var ikke bare en teft for å lage velsmakende retter, men hun kunne også trylle frem de lekreste måltider for en ringe penge. Det var hun nemlig nødt til, husholdningspengene hun fikk av Opa var sparsommelige og den eneste kapital hun rådet over og som ga henne mulighet til å spare noe. Av det lille hun la til side, kunne hun unne døtrene og seg selv litt ekstra. For jentene var privattimer i piano og tennis en viktig del av oppdragelsen og senere ble støtte til en akademisk utdannelse sentral.

Omas egen store lidenskap var brilliantsmykker, og særlig ringer med edle stener i ulike fasonger og fasetter. Ikke nødvendigvis for å briljere med rikdom utad, snarere tvert imot, men for å bekrefte et visst likeverd med mange av sine mer velsituerte venninner. Smykkene fikk for Oma en viss symbolfunksjon, for å vise sosial tilhørighet. Når jeg nå har arvet de fleste av hennes smykker bærer jeg dem selvfølgelig meg glede, men glemmer heller ikke at tilegnelsen for Oma har vært svært arbeidsom.

Dette var et lite bilde av kvinnen Oma, før jeg begynner å dele hennes østerrikske kjøkken.