Fake eller fakta om Maria von Trapp

Er dette virkelighet eller befinner vi oss midt i en kulisse? Så vakkert, så idyllisk og like stemningsfullt og stille, som den gang da fyrsteerkebiskop Leopold Anton Freiherr von Firmian (1679 - 1744) lot Schloss Leopoldskron bygge i året 1736.

Oda Victoria og jeg befinner oss 5 minutters sykkeltur fra Salzburgs yrende turistfylte sentrum og skuer utover fjellmassivet Untersberg som rager 1972 meter over havet og som ligger på grensen mellom Østerrike og Tyskland, mellom Salzburg og Berchtesgaden.

Likefullt, her i slottshagen er det Østerrikes filmregissør Max Reinhardt som fortjener æren for å ha gjenskapt en ærverdig slottsbygning med pulserende liv med tradisjoner og særpreg. Max Reinhardt eide og bebodde slottet i i årene fra 1920 til nazistene overtok rikdommen i 1938. Selv om vi kjenner terrassen og hesteportalene fra filmklassikeren Sound of Music, har dette slottet ikke annet å gjøre med familien von Trapp, enn at filmregissør Robert Wise valgte stedet for lokasjon og inspirasjon. Den egentlige von Trapp villaen ligger bare et steinkast fra Tante Nellys tidligere leilighet og er for tiden stengt pga renovering. Som de fleste jødiskeide einendommer ble også von Trapp villaen beslaglagt etter Anschluss og i krigsårene var villaen hovedstete for Heinrich Himmler, en av årsakene til at Von Trapp barna aldri vendte tilbake til Salzburg, men forble i Vermont.

Schloss Leopoldskron er hotell i dag og Oda Victoria og jeg har nytt noen dager i disse historiske, vakre omgivelsene

Vel, selvfølgelig er slottet og omgivelsene i utgangspunktet mest kjent fra filmklassikeren Sound of Music. Men hva er fakta og hva er fake ved denne sagnomsuste filmen, som har vunnet 10 ulike Oscars og som hele verden elsker, unntatt østerrikerne selv.

Jeg har vært i Salzburg hver sommer fra jeg var tre måneder gammel og Tante Nelly har bodd her hele sitt voksne liv. Men alltid med forakt i blikket og aktsomhet for å ta den amerikanske tittelen i sin munn, har hun hele tiden bedyret at denne filmen overhodet ikke har noe med det egentlige Salzburgs særpreg å gjøre.

Selv om vi elsker denne filmen, innser vi at sannhetsgehalten i filmen antagelig bør justeres.

Selvfølgelig kan ikke Oda og jeg unnlate å la oss avfotografere i ekte Julie Andrws stil, vel vitende om at vi dermed avslører en turistifisert innfallsvinkel til stedet. Dessverre blir vi i øyeblikket for absolutt kitsch posering, avbrutt av et vennlig «Grüss Gott». En ung, sjarmerende mann, selvfølgelig ikledd Lederhosen og Steirerjacke presenterer seg som hotellets direktør og vi blir umiddelbart vár vår opptreden og forter oss å unnskylde vår klisjéfylte avfotografering. Vi lot ham forstå at vi ikke er her på grunn av Sound of Music, men at vi har kunnskap som avslører et annet perspektiv. Heldigvis lot han seg overbevise og senere samme kveld nyter vi i fellesskap champagne i slottets hovedetasje.

Men altså, hva er Hollywood og hva er Salzburg i den viden kjente filmen. Vi kjenner musikken, omgivelsene og spesielt kjenner vi den romantiske kjærlighetshistorien mellom enkemannen Baron Kaptein von Trapp (Christopher Plummer) og den unge nonnen Maria (Julie Andrews) som skal bli alle hans syv barns guvernante, men som altså i stor kjærlighet til slutt gifter seg med kapteinen. Med respekt for stedet må jeg grave i kildene og finne ut, hva er fake og hva er fakta.

Maria Augusta Kutschera, som Maria von Trapp egentlig het, forteller i sine memoarer at hun skal ha blitt født i en jernbanevogn på vei fra Tirol i 1905, at moren kun var 19 år den gangen og døde to år senere og at hennes far døde da hun var seks sår gammel. Maria Augusta Kutschera vokste opp som foreldreløs hos en pleiefamilie, der pleiefaren skal ha vært voldelig, og hennes oppdragelse var preget av ateistiske og sosialistiske holdninger. Hennes utdannelse som lærer og mulighet til å undervise barn, var årsak til at hun ble tatt inn i kvinneklosteret i Nonnberg i Salzburg i 1922, først to år senere ble hun opptatt som novise.

Når vi gjenkaller tonene til sangen, "How do you solve a problem like Maria" stemmer framstillingen av at Abbedissen Virgilia Lütz´ skepsis til novisen Marias framtid i klosteret. Abbedissen forutante at Maria ville egne seg bedre for et liv utenfor klostermurene og hun ble dermed sendt til enkemannen ridder von Trapp, for å ta seg av oppdragelsen av hans syv barn. I filmen framstilles denne szenen med sangen "Climb every Mountain" og abbedissen maner alvorsordene "You have to live the life you are born to live".

Kirkegården ved Benediktinersøstrenes Nonntaler Kloster med festningen Hohen Salzburg ragende over, også lokasjon under filminnspillingen

Nettopp Marias tvil og abbedissens klarsyn stemmer faktisk med Hoolywoods glamorøse framstilling, og at Maria trådte ut av klosteret og giftet seg med Baron Kaptein von Trapp i 1927, i kirken tilhørende Nonntaler Klosteret, stemmer også. Men hva så med den intense kjærligheten vi opplever på filmlerret, der den 24 år eldre enkemannen og Maria blir hodestups forelsket? Og var Maria så yndig og skjønn og god og kjærlig til von Trapp-familiens syngende barn?

Nei dessverre, de faktiske kildene forteller en noe annen historie. Det skrives faktisk at von Trapp barna ytret seg sterkt kritisk til filmens framstilling av sin far, det var nemlig ikke han som var den militante, autoritære faren, som bare etterstrebet disiplin, det var deres stemor, Maria von Trapp. «Noen ganger var hun mor, noen ganger var hun general» fortelles det og hun hadde også en hang til raserianfall og var faktisk så sterkt religiøs at barna måtte be i timesvis fra aften til morgen. Selv har Maria von Trapp i sine memoarer innrømmet å ha slått sin 15 måneder gamle sønn tre ganger, for å få ham til å adlyde og datteren Martina hadde hun prylt minst en gang.

Likefullt forteller hun i sine memoarer at det var barna hune elsket og ikke kapteinen.

Benediktinersøstrenes utsikt over byen og fjellmassivet Untersberg

Historiske bakteppe

Når det gjelder det historiske bakteppet finnes også mye interessant informasjon. Har du undret deg over at von Trapp er marineoffiser og kaptein for en nasjon uten kyststripe? Vel, Georg Ludwig Ritter von Trapp ble født i 1880 og ble dermed født inn i Donaumonarkiet og og var fram til slutten av 1. verdenskrig tilsluttet k.u.k. krigsmarinen (k.u.k = keiserlig østerriksks og kongelig ungarsk krigsmarine), monarkiets havn eksisterte i Trieste, men ved krigsslutt 1918 endte både monarkiets tilgang til havet og marineoffiseren Georg von Trapps militære løpebane. At han ble innkalt til krigsinnsats igjen leser jeg ikke i noen kilder, men at han, som keisertro offiser stadig fikk problem med det nazistiske Østerrike er et faktum. En turnéinvitasjon til USA, og et visum utstedt i Norge ble anledningen til at familien forlot"Stortyskland"i 1938.

Nazistene var snare til å overta gods og eienendommer etter Anschluss i 1938, men det

var ett kloster nazistene ikke lyktes å okkupere, og det var Stift Nonntal, benediktiner søstrenes kloster. Historien forteller nemlig at nonnene med nebb og klør og kvinnelist ikke lot seg hverken rokke fra sitt hjemlige kloster ei heller skremmes til å overgi seg for nazistenes overmakt. Noe av denne standhaftige motstandsviljen husker dere også kanskje fra filmen. I szenen der Familien von Trapp rømmer bakveien før musikkonkurransen avsluttes for å unnslippe krigsovermakten er det nonnene som har demontert motorene til nazistenes biler, slik at Kaptein von Trapp, Maria og alle syv barna får et forsprang, som skal bidra til at de berger livet og like etterpå drar på turné til Italia og videre i eksil til USA.

Von Trapp familien var faktisk et syngende kor og de oppnådde stor publikumssuksess både i Europa og i USA, under og etter krigen. Koret som Maria von Trapp ledet ble etterhvert supplert med de tre barna som Georg og Maria von Trapp fikk sammen. Den siste konserten holdt de i 1956, da hadde familien underholdt publikum i 22 år.

Det er ikke sikkert Tante Nelly ville ha ledd like hjertelig om hun hadde kjent til vår fascinasjon for kitschfilmen Sound of Music, inntil videre lar vi henne leve videre lykkelig uvitende derom. Men med respekt for de historiske begivenhetene og visshet om hva som er fiksjon og realitet, vil vi fortsette å la oss bergta på et sted der The hills are alive.

Wann kommst du denn?

Ukentlig ringer jeg til Tante Nelly, når jeg besøker mamma på gamlehjemmet og disse bemerkelsesverdige samtalene mamma og jeg har med Tante Nelly framkaller følelser som spenner fra den livligste latter til mer sørgmodige stemninger. Hver av søstrene, på hver sin side av Alpene, er begge på helt ulikt vis svekket av alderdom, antagelig også vel vitende om at de aldri noen sinne vil kunne se hverandre igjen. Dette som egentlig kunne være en tristesse, blir i all sin skrøpelighet nesten humoristisk for oss som kjenner og er glade i disse kvinnene og gjennom telefonsamtaler prøver vi å forene Herta og Cornelia. To sterke personligheter, som alltid ble betraktet som natt og dag, den ene like mørk i hud og hår, som den andre hvit, mamma - alvorlig og seriøs, mens Tante Nelly alltid har villet framstå som den livlige, livsglade lattermilde.

Uka før Oda Victoria og jeg reiste til Salzburg, ringte vi som vanlig til Tante Nelly for at mamma skulle høre hennes stemme og for at vi skulle fortelle om vår ankomst.

«Hallo», sier Tante Nelly med sin distingverte uttale og mammas ansikt lyser opp og jeg svarer «Hallo, meine allerliebste Tante Nelly!»

«Ach, wie schön deine Stimme zu hören, wann kommst du denn?“

Disse ordene er alltid det første Tante Nelly sier og det i seg selv gleder meg varmt, for da vet jeg at vi faktisk betyr noe for henne. Tante Nelly har alltid elsket sin alenetilværelse og like ofte også bedyret at hun ikke er noe familiemenneske, men elsker sin frihet og vil unngå forpliktende følelser. Likevel har hun de senere årene måttet innrømme, at hun begynner å fornemme noe spesielt ved slektskap og familiebånd.

„Ich komme am Dienstag, so in drei Tagen können wir uns umarmen!, svarer jeg. (Jeg kommer om tre dager og da kan vi gi hverandre en klem/ omfavne hverandre)

„Am Dienstag, in drei Tagen – umarmen“ Ach wie schön, ich freue mich. Wirklich! Am Dienstag, in drei tagen – umarmen, ah ich freue mich“.

Disse tre sentrale opplysningene, gjentok Tante Nelly egentlig resten av samtalen, at ikke mer innhold ble formidlet spilte i grunnen liten rolle. Mamma felte tårer og frydet seg over Tante Nellys stemme og Tante Nelly utrykte sterk glede over at vi faktisk snart ville kunne møtes og holde omkring hverandre. At mamma selv ikke kunne uttrykke mer enn svake "Ja, som Tante Nelly ikke kunne høre og at hun i løpet av samtalen flere ganger ikke husket hvorfor mamma ikke svarte, skapte liten forstyrrelse, det viktigste var utført. De to søstrene nærte kontakt og forvisset seg om at den andre fremdeles levde.

Ett år i livet til en 86-årig kvinne setter utvilsomt spor, og både Oda Victoria og jeg var spente på vårt møte med Tante Nelly. Heldigvis kunne vi nok en gang oppleve at søsteren til mamma forblir den samme som hun alltid har vært, sjarmerende, sprudlende og svært sær. Men like fullt, hun er vår allerliebste Tante Nelly og vi elsker henne, samtidig som vi undres over mangt og mye.

Første gjensynsglede i den enorme hagen som omgir Herz Jesu Heim.

Tante Nelly har det godt på gamlehjemmet, og i begynnelsen visste vi at selv om hun hele livet har vært en spesiell, alenerådende kvinne, begynte hun å oppleve glede ved kontakt med flere mennesker rundt seg. Sitt 70-årige liv som fanatisk, fullblods vegetarianer hadde hun også gitt noe slipp på, ble det fortalt oss. Men den viktigste egenskapen ved seg har hun likevel ikke trosset;

"Dere hilser jo på alle her"

"Ja, selvfølgelig , vi er da høflige og det er dine medbeboere, snakker ikke du med folk her da?"

"Nei"

"Hvorfor ikke?

"Fordi jeg er arrogant",

svarer hun på sitt sedvanlige hodenikkende, tenkende vis. Oda Victoria og jeg ser på hverandre og undres, alvor eller skjemt? Heldigvis etterfølges utsagnet like etterpå med kraftige latteranfall både for henne selv og selvfølgelig oss, som har lært å kjenne på Tante Nellys arroganse.

Selvinnsikt og selvironi utløser latterkuler

Vi blir i Salzburg en ukes tid og Tante Nelly skal få besøk flere ganger om dagen, samtidig vil Oda og jeg nyte den fantastisk vakre historiske byen Salzburg, som for hvert besøk bare viser fram enda mer av sin idylliske middelaldersjarm, sin vakre mangslungne natur og det bugnende kulturtilbudet og det multinasjonale folkelivet. For tiden pågår også Salzburger Festspiele som har tradisjoner tilbake til 1920 og et kjent utsagn i festspillenes 100-årige historie, der kulturarrangement blir foranstaltet over hele byen, lyder på folkemunne "Die Stadt Salzburg ist die Szene" og Oda Victoria sa i går; "Hele byen ser ut som en kulisse", alt er nemlig så pittoresk, at man undres om man faktisk ser virkelighet.

Oda Victoria ved Salzachs bredd, hvis vannflate hadde sunket med flere meter bare på ett døgn. På andre siden av bredden ligger Kapuzinerklosteret og Stefan Zweigs hjem, Paschingerschlössel.

Jeg har tidligere fortalt om Wiener Kaffehauskultur, men dette er ikke bare et wiener-fenomen, kulturen står sentral i hele Østerrike, og dette er også noe av det Oda Victoria og jeg vil oppleve her nede.

Enhver Kaffehuseier gjør sitt ytterste for å skape et "andre hjem" for sine besøkende, samtidig som de godt bevarer minnet om alle celebriteter som besøker stedet. Det skaper jo en wow-effekt for oss å vite at vi kanskje sitter på den samme stolen som f.eks min yndlingsforfatter Stefan Zweig, grunnleggeren av Salzburger Festspiele Max Reinhardt og Hugo von Hoffmansthal, eller alle østerrikeres yndlingsskuespiller Romy Schneider eller faktisk også Marlene Dietrich. Café Bazar ligger rett ved elvebredden, vegg i vegg med det mer kjente Hotel Sacher Salzburg og fra terrassen nyter alle besøkende både elvesuset og utsikten mot hele gamlebyen og borgen som ligger i umiddelbar nærhet.

For oss er også Café Bazar blitt et stamsted og her nyter vi både, frokost, Marillenknödel og Backhändel.

Inntil neste blogginnlegg som skal fortelle om vårt besøk fos Kapuzinermunken Bruder Hans, kan dere selv lage Marillenknødel. Dere finner oppskriften her.

Wiener Kaffeehauskultur

Bestemor og Oda Victoria på Café Diglas, rett ved Stephansdom, Wien 2016

På våre reiser i Østerrike har vi nytt utallige herlige kopper kaffe og lange, fortrolige samtaler og det er blant annet dette som står i sentrum for Kaffeehauskulturen i Wien.

Hva ligger i begrepet Wiener Kaffeehauskultur?

Den som har vært i Wien kommer ikke hjem uten å ha opplevd minst tre av Wiens 1702 særegne cafeer og spist minst det dobbelte antall keiserlige kaker. For nettopp dette er noe av det en ønsker å oppleve i hovedstaden i hjertet av Europa.

Om det er den armenske spionen Johannes Theodat eller den polske krigshelten Kolschilsky, som skal ha åpnet det første wiener Kaffeehaus, forteller kildene ulike historier, men at Wiens særegne Kaffehauskultur både har fiendtlige invasjoner og spionvirksomhet som opprinnelse, er et faktum.

Historien til den østerrikske Kaffeehauskulturen har røtter tilbake til slutten av det 17. århundre og det osmanske riket, som siden middelalderen hadde vært en trussel for Østerrike. Det var likevel først ved den 2. beleiringen av Wien, som man beskriver som «Die zweite Türkenbelagerung» at kaffen får sitt inntog, eller snarere, blir etterlatt i Østerrike. Osmanerne led nemlig et sviende nederlag ved den 2. «Türkenbelagerung» i 1683 og hærføreren Kara Mustafa måtte raskt trekke seg unna med sine tropper fra Kahlenberg.

Kahlenberg, er en høyde i Wienerwald (484 moh) og er et yndet vin- og utfluktsområde i 19. Bezirk i Wien. Ingen by har et så rikt vinområde innenfor bygrensen. Hit kan man enten ta buss, eller spasere og nyte både en fantastisk utsikt over byen og et glass av lokal vin på et "Heurigen", betegnelsen både for årets første vin og stedet der de serveres.

Ved den intense tilbaketrekningen fra "Slaget på Kahlenberg" etterlot tyrkerne seg flere sekker med kaffebønner og for å undersøke hvordan disse skulle utnyttes best, i smakens favør, sendte det keiserlige hoff spionen Johannes Theodat i kaffetjenestens ærend. Som belønning for sitt vel gjennomførte oppdrag, oppnådde Theodat det statlige privilegium, å være Wiens eneste forhandler av kaffe, samtidig fikk han det ærefulle verv å kunne åpne det første Kaffeehaus i Wien den 17. januar 1685. Beliggenheten var rett ved Graben.

Hachenbergischen Haus auf dem Haarmarkt 1 ( Rotenturmstraße 14 i dag).

Mamma og jeg, Wien 2016, på Graben ved Pestsøylen, rett ved lokasjonen til Wiens første Kaffeehaus. Mamma hadde nettopp fått en papirhjerte av et barn med påskriften; "Du bist wertvoll in deinem Herzen" ("Du er verdifull i ditt hjerte")

Å gå på café i Wien, betyr ikke å slentre innom en tilfeldig café for å ta seg en kopp kaffe, det betyr bevisst å entre en kulturfasilitet med en atmosfære fra århundreskiftet, der elegante hovmestre geleider deg til et bord, eller bordet, dersom man er stamgjest og har evig reservasjon og samtidig kan nyte hovmesterens diskré fortrolighet. Selvfølgelig står også kaffen i sentrum, alltid servert på et lite sølvfat med et glass vann til og et stykke kake, som eksisterer i et så rikt omfang og så lekkert tilberedt at det å besøke et Kaffeehaus er et kulturfenomen som i 2011 ble oppført på Unescos immaterielle verdensarvliste. Dermed er det ikke bare alle Wiens museer, kirker og slott, som gir oss historiske opplevelser i det tidligere keiserrikets hovedstad, men også det å nyte en kaffe i et tidsriktig kaffehus. Her er det ikke de italienske kaffevariantene som nytes, men østerrikske kaffespesialiteter, som bl.a; Brauner, Schwarzer, Verlängerter, Einspänner, Wiener Melange eller en Fiaker (kaffe med et Schnapsglass Sliwowitz eller rom til).

Man pleier å si at Wiener Kaffehäuser, er et sted, der tid og atmosfære blir konsumert, men kun kaffen står på regninga.

Café Central, Wien

Den typiske Wiener-Kaffehaus- atmosfæren skapes blant annet av det særegne interiøret, der små marmorbord, rottingwienerstoler og lounge-aktige avlukker, hensetter de besøkende til tida omkring 1900, der historismen var den toneangivende stilretning. En stilart som tillater seg å blande elementer fra ulike fordums perioder, som nygotikk, nyromantikk, nyrenessanse og nybarokk. Men nettopp i Wien og særlig i Wiens Kaffeehäuser samles en gruppe arkitekter, kunstnere, litterater og reformatorer, som skal skape en motbevegelse, til den etter hvert utskjelte stilretningen. Her legges ikke bare grunnstenen for Jugendstilens vakre, svungne linjer og blomsterornamentikk, men også til strømningen «Wiener Moderne», betegnelsen for hele det kulturelle aktive liv i fin de siècle Wien.

Wien ved århundreskiftet er en kulturmetropol og i perioden oppleves en blomstringstid både innen filosofi, malerkunst, arkitektur, musikk og litteratur. Wiens Kaffehäuser regnes som en institusjon, der sentrale samtidskunstnere og intellektuelle frekventerte og benyttet kafeene som sine hjem. Her var det varmt, man hadde tilgang til rikelig med aviser, også utenlandske, man diskuterte, spilte sjakk og kort, kelnere kunne gi korrekte opplysninger om tog- og tidtabeller, og caféen kunne også fungere som mottakssted for post.

Stefan Zweig forteller i «Die Welt von Gestern» at Kaffehäuser kan sammenliknes med en klubb, men mer demokratisk, siden man for en slikk og ingenting kunne sitte i timevis med kun en kopp kaffe og diskutere og skrive, mens man konsumerte et ubegrenset antall aviser og tidsskrifter.

Hvert Kaffeehaus hadde sine kulturelle stamgjester og Café Central var blant annet Stefan Zweigs yndlingscafé, kan hende fordi man her hadde egne rom for sjakkspillere og ikke mindre enn 22 utenlandske aviser og encyklopedier til rådighet.

Looshaus på Michaelerplatz, Alfred Loos’ Jugendstilbygg fra 1912 som skapte stor oppstandelse i sin samtid og som avløste historismen og innledet til Wiener Moderne.

I tillegg til Stefan Zweig frekventerte mange av Wiens kulturpersonligheter Café Central, f.eks; Hugo von Hofmannsthal (forfatter og grunnlegger av Salzburger Festspiele), Oskar Kokoschka (én av de tre store jugendstilkunstnere, i tillegg til Gustav Klimt og Egon Schiele), Karl Kraus (forfatter og satiriker), Adolf Loos (arkitketen bak LoosHaus, første og best bevarte Jugendstilbyggverk i Wien), Arthur Schnitzler (lege og forfatter, hvis protagonist i verket Lieutenant Gustl ligner umiskjennelig på Hamsuns karakter løytnant Glahn i Pan fra 1894). På flukt flyttet også Leo Trotskij til Wien i 1907, der han ble redaktør for den sosial-demokratiske avisen Pravda, som ble smuglet inn i Russland. Hans tilholdssted og "skrivestue" var også Café Central.

På Café Landtmann ved Burgtheateret, frekventerte mange skuespillere og formelen var «å se og bli sett». Av kjente stamgjester her kan nevnes, Sigmund Freud og Gustav Mahler. I annen etasje av kafeen hadde frihetsforkjemperen, journalisten og forfatteren Berta Zuckerkandl sin leilighet, her holdt hun salong for byens mange frittalende kunstnere. Blant disse var Gustav Klimt, lederen for Sezessionsbevegelsen, utbrytergruppen fra det borgerlig etablerte kunstmiljø i Wien, som i 1897/98 bygde sin alternative utstillingsarena, det helt spesielle Jugendstilbygget ved samme navn, nemlig Secession.

Secession

Gustav Klimt er mest kjent som kunstneren bak de mange forgylte jugendmalerier, som henger i Schloss Belvedere. "Der Kuss" har fått mest omtale, men også kvinneportretter av blant andre Adele Bloch-Bauer, skiller seg ut i sin karakteristiske jugendstilglans. Et maleri som kom i nazistenes hender under 2. verdenskrig, som ble kjempet tilbake fra arvinger og siden solgt for den skyhøye sum av 863 millioner kroner i 2006, og som i dag henger i Neue Galerie i New York. Hele denne historien gjengis i filmatiseringen "Woman in Gold" fra 2015.

Foto av Adele Bloch-Bauer

Portrett av Adele Bloch-Bauer, Gustav Klimt

Selvfølgelig foregår det også kunstnerisk og kulinarisk aktivitet i Norge på samme tid og flere av våre norske personligheter møttes på Grand Café i Oslo, som åpnet i 1874 med et interiør nesten identisk med det wienerklassisistiske. Også Grand Café hadde posisjonen som institusjon og stamsted for våre sentrale kunstnere og historikere som blant andre Roald Amundsen, Knut Hamsun, Gustav Vigeland og Fridtjof Nansen. Her møttes man også for å diskutere kunst, politikk og litteratur og fordømme den borgerlige dobbeltmoral og et foreldet samfunnssystem. Her vanket hedersgjesten Henrik Ibsen, tildelt eget stambord og spesialoppvartning. Her var møtestedet for Chrisitaniabohmen, som talte kvinnefrigjøringens sak og hyllet fri kjærlighet. Ikke alltid kunne bohemen etterleve sine egne prinsipper i virkeligheten og vennskapet mellom frontfigurene Hans Jæger og Christian Krohg fikk en alvorlig knekk etter et stormfullt og kortvarig forhold mellom Jæger og Christianiabohemens prinsesse, Oda Lasson Krohg. Så kan det tenkes at kelneren som avslo den tidvis betalingsudyktige Edvard Munchs forslag om å bytte «Syk pike» som betaling for 100 biffer, angret seg bittert i ettertid.

Om vi her i Norge har greid å bevare det historiske suset over de gamle caféene, skal jeg ikke ta stilling til her, at det nevnes flere menn enn kvinner rundt cafébordene, yter heller ikke kvinnene rettferdighet, men det blir gjenopprettet i neste blogginnlegg.