"Es ist unsere Stunde, liebstes Vallylein"

„Det er vår time, kjæreste, lille Vally"

I en egen konvolutt i en av skoeskene jeg tok med fra Salzburg ligger et absolutt skjult kapittel fra ett år av Omas 81-årige liv. Egentlig hadde Oma lovt at disse linjer i de hemmelige brevene skulle tilintetgjøres, men hun holdt ikke ord, dermed får jeg nå innblikk i en side av Omas liv som var meg helt ukjent.

Hittil har jeg sett på Oma som en kvinne, som var offer for sin tid og et kvinnesyn som gav mannen flere rettigheter og muligheter enn kvinnen. Samtidig har jeg visst at Oma var sjarmant, utadvendt, viljesterk og til tider urovekkende selvsentrert. Jeg har også visst at ekteskapet til Opa ikke bare var fylt med livslang og gjensidig kjærlighet. Jeg har vel heller visst om et ekteskap som bestod av uoverensstemmelser og sjalusi. Dette er ikke episoder jeg har opplevd, Opa døde i en bilulykke da jeg bare var 6 år gammel. Historier om Opa som en distingvert levemann har fulgt meg gjennom alle år og ryktene sier han forulykket på vei til sin siste elskerinne.

Venstre: Oma og Opa i Nizza i Piemonte, 1952

Høyre: Antagelig 1958 på til Trondheim for å besøke sitt første barnebarn, broren min, Hans Georg

Likevel, når man minnes besteforeldre, er det helst barndomsminner med «Ride, ride, ranke» og fersk bakst og en omsluttende favn, alle ønsker seg og det er disse minnene man velger å trekke fram. Derfor begir man seg egentlig ut på en farefull ferd, når man begynner å lete og grave i privatlivet til forfedre, og innimellom spør jeg meg, har jeg rett til å vite alt dette? – særlig når brevavsenderen så intenst insisterte på at Oma skulle brenne alle brevene han sendte. «Vernichte diesen Brief, wie ich auch Deinen, mit Schmerzen allerdings, vernichtet habe“. ("Tilintetgjør disse brevene, som også jeg, dog med smerte, har tilintetgjort dine".)

Det pågikk en intens korrespondanse i juni måned i 1956 mellom Oma og den ukjente Fritz. Jeg har også funnet brev fra våren -56 og sent i 1957.

Oma var 47, mer enn ti år yngre enn jeg er nå, og det var året før mamma forlot Østerrike for å bosette seg i Norge og starte sitt nye liv her. I ti intense junidager sommeren 1956 uttrykkes daglige lengsler og savn hyllet inn i fortvilelse over at kun ordene i brevene og flyktige forhåpninger om et framtidig skjult møte er det som kan gi liv til kjærligheten. Både Oma og Fritz er gift på hver sin kant, de har barn og ektefeller. Skal jeg tro ordene Fritz skriver;

«Wir beide können es uns nicht mehr vorstellen, uns nicht häufig zu sehen, wir beide sehnen uns wie verliebte junge Menschen und wir beide sind gebunden. Nur wenn wir zusammen sind, scheint alles leichter und schöner, wenn wir alleine, werden die Gedanken schwer und traurig“.

("Vi begge kan ikke lenger forestille oss, at vi ikke skal kunne se hverandre hyppig, vi begge lenges som to unge forelskede mennesker og vi begge er bundet. Bare når vi er sammen, synes alt lettere og vakrere, når vi er alene, blir tankene tunge og triste".)

Jeg har bare Fritz´ ord på at også Oma skriver daglige og kjærlige brev, selv om hun noen ganger skaper uro for den hengivne beundrer ved at hun tidvis modererer sine kjærlige hilsninger og derved påfører ham stor uro, angst og fortvilelse. Så blir gleden desto større, når Oma tydeligvis også uttrykker hengivenhet og glede ved svermerens eksistens.

13. juni 1956 skriver Fritz i ett av sine daglige tre brev fra Rimini, der han tydeligvis er på ferie med sin familie, men ikke føler noen glede i samværet med dem. Han sniker seg unna for å skrive brev og bedyre overfor Oma "Es ist unsere Stunde", ("Det er vår time"), som om de har noen felles tidspunkt der de skal vie hverandre tid og tanke, kanskje. Brevene er fulle av lidenskapelige ønsker om å være forenet, men samtidig innse en umulig allianse. Disse linjer fra Fritz vitner vel om den evige kampen mellom motstridende krefter, der ofte tilfeldigheter avgjør resultatet...

"Wie ich mir oft den Kopf zerbreche, auf der einen Seite das Gefühl, das hundertprozentig für Dich spricht, auf der anderen Seite, die Vernunft, die Überzeugung, die Pflicht. Die andere Seite ist mein körperlicher Tod, ich habe nicht mehr die Kraft, wie in jüngeren Jahren, aus reinem Idealismus mir selbst das Liebste wegzunehmen".

"Hvor ofte vrenger jeg ikke mitt hode, på den ene siden følelsen, som hundrede prosent taler for deg, på den andre siden, fornuften, overbevisningen, plikten. Den andre siden, er min legemlige død, jeg har ikke lenger kraften, som i de yngre år, å la meg bli fratatt mitt kjæreste av ren idealisme".)

Jeg undres, hvem er denne Fritz, som i brevene ber Oma hilse sin ektemann, "Cornel", som viser tydelig omsorg og tanker for Omas døtre, særlig er det mamma som nevnes i det Omas venn insisterer på at hun skal hilse til "Hertalein" og ber Oma om å omfavne henne. Tante Nelly på sin side har oppbevart alle brevene og Oma har spart dem i en konvolutt, som ble adressert til Opa, ti år etter hans død.

Om Oma var modig, kjærlighetssøkende eller hevngjerrig, vites ei, ei heller har noen rett til å vite det. For meg åpner denne brevskatten bare et nytt perspektiv, og viser at en bestemor også er en kvinne, som alle andre, og at hun har rett på sine hemmeligheter. Det jeg i hvert fall vet, er at Oma skrev ned noen av de forførende diktene, Fritz antagelig hadde diktet selv, i sin almanakk. Slike små 7. sanser som hun alltid bar med seg og noterte ned sitat og ordtak, der de måtte oppstå.

Søndag 7. April. 1957 skirver Oma i sin almanakk;

Mir gewidmete Gedichte von Fritz

I

Das Glück kam plötzlich über Nacht,

Es kam mit einem Blick von Dir,

mit einem stillen Einvernehmen,

mit Gleichklang unserer beiden Seelen.

Mein Herz schlägt nun schon jahrelang in Gleichschritt

Der oft harten Pflicht –

Viel Freude gab es wahrlich nicht.

Nun scheint es, hast Du Schelm ihn beigebracht, dass es

Gesundet, wenn es lacht.

Das Glück kam plötzlich über Nacht –

Doch hat es auch viel Leid gebracht.

II

Ich hab dich so sehr vertraut,

hab weder rechts noch links geschaut,

hab Dir mein Herz gegeben.

Warum hast Du mir so weh getan

Wieso ficht Dich der Zweifel an,

gehört dies zu Deinem Streben?

Tilegnede dikt til meg fra Fritz

I

Lykken kom plutselig over natten

over natten,

Den kom med et blikk fra deg,

Med en stille overenstemmelse,

Med harmoni fra begge våre sjeler

Mitt hjerte slår nå i årevis i ensformethet –

Den ofte harde plikten

Mye glede fantes vitterlig ikke.

Nå synes det som om

Du har tilført glede,

At det heles,

Når det ler.

Lykken kom plutselig over natten –

Dog har den også forårsaket mye lidelse.

II

Jeg stolte så intenst på deg,

Så meg hverken om til høyre eller venstre,

Har gitt deg hele mitt hjerte.

Hvorfor gjorde du meg så vondt?

Hvorfor ble du grepet av tvilen,

Tilhører det din streben?

Jeg tenker, hvilken kvinne ville ikke la seg berøre av slike intense ord og ærlige betroelser og følelsen av å være absolutt betydningsfull. Dét i seg selv, ville vel være nok til å inngå en hemmelig korrespondanse og kanskje noen Caféhaus – treff i dølgsmål, eller noen sarte, forsikte streif over hånden? Alt dette forblir Omas hemmelighet. Jeg spurte Mamma om hun husket Fritz, et smil kom over hennes ansikt og hun svarte umiddelbart JA, men dessverre evner hun ikke å si flere ord. Tante Nelly vil ikke huske. Slik forblir denne episoden hendelser jeg kan forundre meg over i lang tid, men merker at jeg unner Oma gleden over å være i sentrum for en beilers beundring, om så bare for et års tid. Nå kan jeg tenke at Oma kanskje hadde flere sider i livet, som vi ikke visste om og som gjør tilværelsen hennes noe mindre trist. Oma levde alene i Graz, Tante Nelly bodde i Salzburg og dyrket sitt spesielle aleneliv. Mamma på sin side kunne bare komme til Østerrike sammen med broren min og meg i sommerferien. Til tross for å være alene og slite med å få endene til å møtes – hun mistet enkepensjonen etter Opa, siden hun lot seg skille bare noen måneder før Opa forulykket – greide hun å skape seg en tilværelse med flere kjærlige lyspunkt.

Liezen september 1963 Oma med Hans Georg og Opa med meg.

Minnene om Oma og Opa forblir alltid som gode opplevelser fra lange somrer sammen, som en liten familie. Her i Stadtpark Graz, på en av de tidligere nevnte "ventebenkene".

Omas Rezepte: Vanillekipferl

Vanillekipferl er et must hjemme hos oss, mamma bakte de faktisk også. Selv om hun ikke var en lidenskapelig baker, var disse vaniljehornene en av julespesialitetene fra det østerrikske kjøkken.

Oppskriften er enkel, du kan fylle en boks og være ferdigbakt i løpet av et par timer og småkakene smaker aldeles herlig. Perfekte Vanillekipferl skal være porøse og smelte på tungen.

Her kommer oppskriften

Deig:

280 gram mel

210 gram usaltet romtemperert meierismør

70 gram sukker

100 gram finmalte hasselnøtter

Strøssel:

1/2 pakke melis

1/2 boks vaniljesukker

Bland alle ingrediensene, så nær som hasselnøttene, i en kjøkkenmaskin. Lag en fin mørdeig og tilsett hasselnøtter til slutt. Elt deigen en omgang på kjøkkenbenken og start forminga av små horn. Jeg pleier bare å trille små, lillefingertykke pølser på ca. 12 cm, som jeg deler i to og buer til et horn. Kipferlne blir best om de ikke er for tykke, men samtidig kan de være litt skjøre og brekke etter steking.

Stek Vanillekipferl på 180 grader i ca. 12 minutter, til du ser at de har et litt lysebrun farget omriss.

Forbered strøsselprosessen ved ta et bakeark i langpanna, så strør du et tynt lag med halvt om halvt melis og vaniljesukker, bruk ei stor sil.

La stekbrettet med de ferdige Vanillekipferl avkjøle noen minutter, ellers går de veldig lett i stykker, når du skal ta dem av brettet. Bruk en kakespade eller ostehøvel og legg deretter en og en Kipferl forsiktig over på melisblandinga og strø rikelig med melisblandinga over. Dette skal gjøres mens Vanillekipferl fortsatt er varme. La de ligge litt.

Deretter løfter jeg for hånd over til rist med bakapapir for ytterligere avkjøling, slik at langpanna frigjøres til neste omgang med Vanillekipferl. Samle melisblandinga fra langpanna og legg denne i sila og strø bunnen på nytt. I bunnen kan du gjenbruke melisblanding, men ikke det du strør over.

Du har framdeles tid til å lage disse spesielle julekjeksene.

Lykke til!

Denn gangen serverer jeg Vanillekipferl med litt julerød bringebær-likør.

Omas Rezepte: Christstollen

Dette bakverket er et symbol-baksteverk med røtter helt tilbake til middelalderen, da tegn heller enn skrift ble brukt til religiøs formidling. Det melisbelagte fruktbrødet skal illudere Jesusbarnet som er viklet inn i hvite kleder. Den egentlige utbakinga av deigen skal derfor foregå etappevis, slik man svøper et barn. Selv har jeg bare bakt ut som brød og det fungerer utmerket.

Selv om jeg helst skulle ønske at Stollen er et baksteverk fra Østerrike, forteller flere kilder at Stollen dukket opp første gang i Naumburg an der Saale, i 1329, øst i Tyskland.

Likevel, den oppskriften jeg deler her er en Wiener -oppskrift, men som bakere flest, gjør man sine personlige endringer etter smak og behag.

Christstollen er enkelt å lage, men husk at du må starte kvelden i forveien med det viktigste elementet for en smakfull Christstollen, nemlig å la rosiner ligge i rikelig med rom over natten, jeg lot rosinene ligge i to netter. Rommengden tok jeg på skjønn og lot nesten rosinene bli dekket.

Den som er så heldig å ha vært på reise og tatt med seg Stroh Rum, må absolutt bruke denne smakfulle østerrikske drikken. Brun Jamaica Rom, kan også gjøre nytten.

Stroh Rum - "The Spirit of Austria"

Deigen

40 gram gjær

250 ml melk

280 gram mel

Bland dette til en fordeig som skal heve ca. en halv time

Bland deretter følgende ingredienser i en egen bolle;

50 gram melis

50 gram flytende sirup (jeg brukte lønnesirup)

1 bs kardemomme

2 eggeplommer

1 ss vanilje sukker

2 cl rom

Revet skall av en halv sitron

Denne massen helles over fordeigen, samtidig som det tilsettes;

380 gram mel

1 knivsodd salt

300 gram mykt, romtemperert smør som eltes inn i deigen litt etter litt. Bruk sleiva og jobb godt med deigen i bollen, deretter er det smart å kna noen ekstra omganger på kjøkkenbenken.

Fruktblanding

300 gram rosiner, (dynket i rom)

100 gram marsipan

300 gram apsikat og sukat (jeg brukte heller 200 gram rosiner)

200 gram skåldede, ristede hele mandler

100 gram hakket sjokolade

Når du skal tilsette all frukten kan det være greit å bruke kjøkkenmaskina.

Kjør først noen omganger med bare rosiner og mandler. Deretter noen raske omdreininger med marsipan og sjokolade.

Jeg formet bare to enkle brød, disse skal etterheve ca. 30 minutter før de stekes i 160 grader over- og undervarme, i ca. 50 minutter, jeg måtte legge til et timinutt, og stekte Stollen på nederst rille.

De varme Stollen smøres med et tykt lag smeltet smør og strøs med et jevnt lag melis.

Avkjøl og oppbevar i folie på et kaldt sted, slik at Stollen holder seg saftig gjennom hele jula.

Den kraftige Christstollen smaker utmerket til formiddagsteen og blir nesten et lite lunsjmåltid, eller nyt til julekaffen.

Frohe Weihnchten und geniessen Sie den selbstgemachten Christstollen!

Vielleicht hören Sie auch Die Wiener Sängerknaben "Stille Nacht" singen.