Omas Rezepte: Mohnschnecken

4. februar var Omas fødselsdag og i kveld ringte Oda Victoria og gjorde meg oppmerksom på bekjentgjøringen av Christopher Plummers død. For oss er den canadiske filmskuespilleren selvfølgelig identisk med helten Kaptein von Trapp i den evig vakre filmen Sound of Music. Filmen har fulgt mange opp gjennom årene og jeg synes ikke det er lenge siden Oda Victoria, mamma og jeg satt i tv-stua og gråt over alle vakre scener og kanskje mest av alt naturskjønne bilder fra Salzkammergut. For oss tre generasjoner kvinner, som alle elsker Østerrike, dog med ulike tilnærminger til landet, frambringer bildene vage lengsler, men også nære, herlige minner. Særlig bilturene gjennom Salzkammergut, der mamma sang av hjertens lyst til spillelista Oda hadde laget, og vi kunne le over mammas fryd over å kunne alle tekster og der Edelweiss var klar favoritt. Vi var på vei til Graz.

På vei gjennom Salzkammergut juni 2016

Med disse hendelsene i bakhodet, nå når frostrøyken ligger tett over Trondheimsfjorden og sollyset forsterker snøkrystallenes skimmer, gir det oss en god anledning til å trekke inn litt østerrikske toner og smaker foran peisvarmen og servere fersk gjærbakst, - litt annerledes enn de vanlige kanelsnurrene, nemlig snurringser med herlig valmuefyll. Eller slik de egentlig heter i Østerrike; Mohnschnecken, altså "valmuesneglehus"

Her kommer oppskrift og framgangsmåte.

Før du går i gang med bakinga kan du sjekke om du har disse ingrediensene tilgjengelig. Det skal være ganske mye valmuefrø, så det lønner seg å dra på en av byens alternative grønnsakmarkeder. Stroh Rum, er nok en gang ikke et must, men samtidig er det nettopp denne, eller en annen liten teft av brun sprit, som skaper den optimale smakstilsetning.

Deig til ca. 15 kjempestore Mohnschnecken

480 gr. mel

1 pakke fersk gjær

100 gr. sukker

2 dl fingervarm melk

i knivsodd salt

2 egg

100 gram romtemperert usaltet smør

Jeg hadde igjen noe av sitronsukkeret fra forrige baking og tilsatte et par spiseskjeer av dette i deigen.

Ha mel og salt i en bakebolle og lag ei grop i midten der du smuldrer den ferske gjæren. Strø over litt av sukkeret og hell over halvparten av den lunkne melka. Dryss litt av melet over gjæren, dekk til og sett bakebollen til heving et kvarter.

Tilsett de resterende ingredienser; resten av sukkeret, melken, to egg og romtemperert smør. Elt deigen i kjøkkenmaskin noen minutter, til den er jevn og fin, reguler med bittelitt mel.

Sett deigen lunt og hev ca. 45 minutter, mens du lager fyllet.

Fyllet

Det som er viktig med dette fyllet, er at valmuefrøene skal males. Før hadde jeg en valmuekvern, som mamma hadde tatt med til meg fra Østerrike, men den har dessverre blitt borte. Men en vanlig stavmikser kan brukes. Ikke ha hele mengden med valmuefrø i miksebeholderen, del opp i flere omganger, for å unngå at frøene ligger i et tykt lag. Press stavmikseren sakte gjennom frøene, slik at det dannes en svart, nesten grøtaktig masse.

Det er ekstra viktig at du holder godt om kanten på miksebollen og unngår noen åpning, ellers blir det med valmuefrøene som med barnålene fra julegrana, du vil finne dem på de merkeligste steder i lang tid etterpå.

Oppskrift fyll

2, 5 dl. melk

75 gram usaltet smør

130 gram honning, ikke flytende

50 gram semulefrø

250 gram malte valmuefrø

2 egg

2 ss Stroh Rum

Smelt smøret og tilsett honning og melk. Når blandinga koker, tilsettes semulegryn og den malte valmuemassen, rør kontinuerlig for å unngå klumper og la massen koke til blandinga har blitt en tykk grøt.

Når massen er fullstendig avkjølt, tilsettes to egg og pisk noen minutter med kjøkkenmaskin. Det finnes vel knapt et bakverk som ikke inneholder en dash Stroh Rum, men igjen, det er ikke nødvendig, men en mulighet.

Ta frem deigen, kna litt på fjøla og kjevle til et rektangel ca. 0,5 cm og fordel fyllet jevnt på. La det være igjen en stripe på noen centimeter i øverkant, for å feste rullekanten. Bruk en skarp kniv og skjær snurrer på ca. 3 cm tykkelse.

La snurrene etterheve før du pensler med eggeplomme.

Stek midt i ovnen, over- og undervarme 180 grader i 18 minutter.

Ved servering lag evt. melisglasur av melis og melk.

Bitte sehr! Hier sind Lecker-Schnecken!

Avslutningsvis kommer et bilde av Oda Victoria som nyter en Mohnschnecke i Schloss Leopoldskron i Salzburg. Kulissene for huset og hagen til familien von Trapp. Faktisk ligger dette slottet kun et steinkast fra gamlehjemmet til Tante Nelly og i fjor sommer unnet vi oss en overnatting i disse vakre omgivelser.

Kan tenkes flere kjenner igjen denne porten og fjellmassivet i bakgrunnen fra Sound of Music?

Fotograf: Oda Victoria Reitan (som for øvrig har tatt alle bilder)

Was wäre wenn...

"Was wäre wenn", er ikke bare ord jeg har lest mange ganger i brevene mamma sendte minst ukentlig til Tante Nelly og til Oma. Kipling bruker og tittelen IF, for å understreke drømmen, savnet eller det ukjente uberørte.

Ja, was wäre wenn, skrev mamma, da hverdagen ble stri og den strenge vinterkulda satte inn og lengselen mot Europa og Østerrike formet seg som et ubønnhørlig, uoppnåelig ønske.

Mamma har alltid vært stolt og ærekjær, hun har vært trofast og hun skapte seg et sterkt fundament gjennom yrket sitt. Hun elsket å formidle, hun elsket elevene sine og hun elsket selv å lære og tilegne seg ny kunnskap. Jeg har fortalt det tidligere, men gjør det gjerne stolt igjen; mamma har lest alle litterære klassikere i sine originalspråk, hun har lest Goethe og Schiller på tysk, Dante på italiensk, Ibsen på norsk og Cervantes på spansk. Jeg tror knapt nok jeg har sett mamma uten ei bok og de som har opplevd mamma som formidler av tysk og italiensk språk og kultur, vil aldri glemme hennes kunnskap og engasjement.

Tante Nelly var ofte arrogant irritert på mamma, og med sin letthet overfor tilværelsen kunne hun si; «Ach, die tüchtige Herta, die tüchtige Herta!». Tante Nellys utsagn var ikke alltid uttrykt med beundring for mammas dyktighet, men mer sarkastisk og uforståelig, hvordan mamma var villig til å yte og ofre så mye på bekostning av egen frihet og en mer nonchalant holdning til tilværelsen.

Mamma har alltid vært seriøs, og nettopp derfor har de mange gledesfylte og absolutt lattermilde opplevelsene Oda Victoria og jeg opplevde «på gjengrodde stier» i mammas barndoms rike, hatt en enorm betydning for oss. Det har vist oss en annen side ved mamma, her var hun hjemme, hun var hos sine og hun kunne være bare «Hertalein», jenta og kvinnen som alle kjente historien til.

En ettermiddag våren 2014 var jeg på besøk hos foreldrene mine i Ilsvika, da telefonen ringte og jeg løfter av røret. I den andre enden er Odo, mammas ungdomskjæreste fra årene før hun traff faren min. «Hertalein, bist du es? Wo bleibst du denn, ich habe schon lange auf dich gewartet .“ («Kjære Herta, hvor blir det av deg, jeg har jo ventet lenge på deg allerede»)

Odo satt denne formiddagen, som mange andre formiddager på Operncafé i Graz og ventet på mamma, for de hadde avtalt og møtes der. Lite visste Odo at tid og sted ikke var så viktig for mamma lenger, og at hun i sine tanker var like mye i Graz som i Ila. Å gjøre en avtale i nuet var ikke vanskelig, men for mamma faktisk å møte Odo i et Caféhaus i Graz, samme dag, ville være en umulighet. Da Odo etter hvert forstod at mamma ikke kom denne dagen heller, ble hans skuffelse stor og mamma ble fortvilet over ikke å ha overholdt en avtale. Det har jo faktisk aldri skjedd noensinne, uansett, aldri.

Her var det bare ett å gjøre. Jeg overtok røret og lovte Odo at jeg skulle bringe mamma til Operncafé klokka 12 to uker senere.

Som sagt, så gjort; billetter, rullestol, innlosjering, avtale med alle vi ville møte, leiebil, konsertbilletter og alt var på plass. 20. juni 2014 startet reisen München, Salzburg, Graz, Wien! Oda Victoria ønsket ikke bare sterkt å være med på reisen, men var også en nødvendig og selvfølgelig reisestøtte og hjelp for meg. Vi gledet oss felles til reisen og opplevelsene som stod foran oss, men var selvfølgelig også klar over ansvaret å ta med mamma på en såpass strabasiøs tur i en så fremskreden alder.

Men det vi tenkte mest på, alle tre, var avtalen med Odo i Operncafé Graz torsdag klokka 12. Allerede tidlig om morgenen, kl 06:00, ringte Odo til meg og spurte; «Det er sant, dere kommer virkelig?». Jeg kunne forsikre ham om at han ikke skulle vente forgjeves i dag. Jeg stelte mamma, vi hadde kjøpt en nydelig ny Trachtenjakke i Salzburg, håret var nystelt, litt farge på leppene så var vi klar. Alt tok likevel lenger tid enn jeg hadde forutsett, så klokka begynte faretruende å nærme seg 12. Jeg vet ikke hvem som var mest spent av oss, men hjertet banket intenst og jeg var livredd for å komme for sent. Mamma nesten slengte seg opp i rullestolen da vi hadde kommet på gateplan og jeg la på sprang gjennom Stadtpark og forbi alle ventebenkene til mamma og Odo og alle fontener og statuer og små karpedammer. Gjennom vår nesten elleville ferd ble vi møtt både med latter og forundrede blikk, men intet spilte noen rolle, bare vi ikke kom for sent! Andpusten ankommer vi Operncafé, eller det vil si, jeg er nesten uten pust, mens mamma skrider elegant og uanfektet som en dronning ut av rullestolen, støtter seg til stokken og meg, og sier «Dette gikk jo helt fint, MaríChristin, jeg er ikke sliten engang».

Ved inngangen ventet Oda Victoria på oss, og heldigvis var hun, som alltid, klar med kamera til å forevige det møtet vi hadde sett sånn fram til. Vi går inn i Operncafé, vi går gjennom hele lokalet, men ser ham ikke, jeg begynner å bli virkelig nervøs for at det skal være noen misforståelser, vi snur oss for å gå gjennom lokalet én gang til, men da rett foran oss, står en bauta av en mann med vidåpne armer og sier intenst og varmt ”Herta!”.

“Odo”.

Oda Victoria og jeg står i bakgrunnen, betrakter og beundrer det kjærlige gjensynet mellom to mennesker som på dette tidspunktet ikke hadde sett hverandre på 40 år.

“Herta! Da bist du ja, wo warst du mein ganzes Leben lang!“ „Warum bist du von mir davongelaufen, Hertalein?“ (Herta! Herta! Der er du jo, hvor var du i hele mitt liv? Hvorfror dro du fra meg, kjære Herta?»)

Oda Victoria og jeg trekker oss i bakgrunnen og lar dette kjærlighetsparet som i tanker har vært hos hverandre i syv tiår, og ikke sett hverandre på kanskje fire desennier, møte hverandre, omfavne hverandre og glede seg over hverandres gjensyn. Det er så intenst, så ekte gledesfylt, så etterlengtet og kanskje til og med samtidig sorgtungt.

«Was wäre wenn…» gjentar seg i mine tanker.

Odo hilser på oss, mens han ser på mamma og sier «Ich habe nie verstanden, Herta, warum du damals gereist bist» («Jeg har aldri forstått hvorfor du dro den gangen, Herta».) Vi fikk ikke høre hva mamma svarte for Odo tar mamma ved hånden og stryker den varmt og forsiktig og sier til oss; «Jetzt müsst ihr zwei gehen, denn Herta und ich werden kuscheln.» ("Nå må dere to gå, for nå skal Herta og jeg smyge oss inntil hverandre".)

Hva dette aldrende paret, hvis ungdomskjærlighet aldri svant hen, betrodde hverandre om hvordan livene deres hadde formet seg på ulike steder i Europa, forblir en hemmelighet mellom mamma og Odo. Dessverre døde Odo bare noen måneder senere, som om han hadde ventet, til han hadde fått se mamma en siste gang før han forlot tiden. Heller ikke mamma kan fortelle noe, siden hennes evne til å uttrykke seg er gått tapt. Tankene, drømmene og ordene ligger forseglet i Operncafé i Graz, men antagelig mamma, og i hvert fall Oda Victoria og jeg har fantastiske minner, som vi aldri vil glemme.

Like fullt, har mammas ord fra brevvekslingene; «Was wäre wenn…» brent seg fast og vært en tanke som har utfordret meg til å finne et svar gjennom samtaler med mamma i de senere år. For mange unge i dag, kan det virke så lett bare å endre livsløpet, bryte opp og starte på nytt, reise av sted. Jeg har tenkt det selv, for mamma sin del, hvorfor bare dro hun ikke tilbake, - hjem.

Først flere år senere, da Oda Victoria, mamma og jeg sitter sammen i Wien, etter nok en Østerrike-reise, begynner brikkene å falle på plass og vi forstår mye mer av mammas personlighet og livsvalg. «Du vet, MaríChristin, at det som Gud har forenet, kan ikke mennesker adskille» Jeg har gjennom mamma og den katolske kirke lært sakramentene og deres innhold, men overhodet ikke latt disse styre mine livsvalg. Men når mamma fortsetter sin fortrolige forklaring, egentlig for første gang i livet, innser jeg mammas sterke religiøse overbevisning og jeg forstår at alle søndager mamma gikk til messe, ikke bare var av rituell art, men en sjelelig og genuin naturlig nødvendig handling.

Mamma fortsetter fortrolig; «hadde jeg gjort noe annerledes i livet, selv om fortvilelsen kunne være stor og ønsket om å dra tilbake til Østerrike ble frambragt, så ville det bety Guds straff, for meg og for dere. Jeg kunne aldri ha forvoldt noe som ville påføre deg eller Hans Georg, eller pappa, noe vondt. Det kunne jeg aldri gjøre». Mamma avslutter sine innerste betroelser, ettertenksomt med følgende ord;

«…men jeg angrer intet i livet».

«Was wäre wenn…», blir derfor stående som den drømmen Oda Victoria og jeg har spunnet omkring og som også Hamsun i sine kjærlighetsskildringer levendegjør, i det Edvarda forhåpningsfylt spør løytnant Glahn hvem Løytnanten elsker høyest, og svaret ubønnhørlig er;

«Drømmen».

Omas Rezepte: Nusskipferl

Hva smaker vel bedre enn fersk, fylt gjærbakst etter en vinterdag ute i Marka eller etter en byvandring langs elveslynga i Trondheim?

Her vil jeg gjerne dele en oppskrift på lekre, smakfulle nøttehorn. En favoritt, som jeg alltid inntar ved første Cafehaus-besøk i Østerrike. Familiens siste Vanillekipferl ble nytt til Wienerphilharmonikernes Nyttårskonsert, så da er det på tide å unne seg andre Lekkerbiskener fra det østerrikske utsøkte kjøkken.

Oma fortalte alltid om de tre K'er, begrepet som alle kvinner visste var ledetråden for den sosiale rollen kvinnen skulle innta i samfunnet, i følge den konservative verdiskalaen.

Det var begrepet; Kinder, Kirche, Küche, (barn, kirke, kjøkken), for meg handler de tre karakteristiske K'ene heller om Kaiser, Kultur und Kuchen. I dag ser de fleste på Østerrike som landet med den lange keiserhistorien som de ikke gir slipp på, et land som fremelsker musikk, bildende kunst og litteratur, mens man sitter i ett av de mange sagnomsuste Caféhaus og nyter en eller flere uforglemmelige kaker.

Her kommer altså oppskrift på

Nusskipferl

Denne oppskriften gir 24 passe store horn.

Det er ikke sikkert du alltid har alle ingrediensene for hånden, de er heller ikke strengt nødvendige, men selvsagt blir bakverket fullstendig perfekt med disse, særlig melet!

I den siste tida har jeg brukt urkornmel fra Gullimunn. Du får det på Bondens Marked eller hos Rågo. Kvaliteten på gjærdeigen blir så luftig og smakfull, som jeg aldri har opplevd før, men som sagt ikke et must, men absolutt en anbefaling. Strohrom, trenger du strengt tatt ikke, men en dæsj med smakfull brun sprit, vil gi fyllet en ekstra pfiff. Valnøtter er nødvendig og skall av en sitron.

I oppskriften står det sitronsukker, dette laget jeg selv: Skallet av en en sitron blandet med 50 gram sukker. Bruk 2 ss av blandinga og spar resten til nesten gang du skal lage en deig. Setter en smak til alle slags deiger.

Deigen

500 gram hvetemel/ urkornmel

50 gram fersk gjær

2 ts vaniljesukker

2 ss sitronsukker

100 gram melis

1 knivsodd salt

100 gram meierismør

2 eggeplommer

2,5 dl. lunken melk

Lag en vanlig gjærdeig, der du blander alt det tørre. Løs opp gjæren i smeltet smør og lunken melk, tilsett eggeplommene og hell blandinga over det tørre. Elt sammen med sleiv.

La deigen heve til dobbelt størrelse.

Elt så deigen noen ganger og la deigen hvile enda en gang i ca. 20 minutter. Denne andre hevinga er viktig for resultatet!

Mens deigen hever lager du fyllet:

Nøttefyll

250 gram malte valnøtter

80 gram melis

1,25 dl. varmet melk

2 ss rom

1 ts kanel

Hvelv så deigen på kjøkkenbenken, del i tre like deler og kjevle til sirkler, ca. 3-4 mm tykk. Del hver sirkelformede leiv i 8 og legg på en skje med fyll, før du ruller til så jevne horn som du får til, og setter på bakeplate.

La hornene etterheve enda en gang før steking.

Pensle med en blanding av 1 eggeplomme med litt melk.

Stek ved 180 grader, over- og undervarme, midt i ovnen, i 13 minutter, til de blir gylne.

Så er det bare å lage seg en deilig kopp te, finne fram godt lesestoff, sluke så mange deilig Nusskipferl som mulig og utsette alt som burde ha vært gjort og nyte resten av søndagen.

Vær så god! "Es ist Deine Stunde"

- for å bruke tittel fra mitt forrige blogginnlegg. Her får du også et lesetips, et verk av en av mine yndlingsforfattere, nemlig Stefan Zweig. Den avbildede boka er en biografi, men den østerrikske verdenskjente forfatteren har skrevet en glitrende novelle, med samme tittel, "Brennendes Geheimnis". En annen betagende novelle som absolutt anbefales er "Angst". En psykologisk thriller, særlig for kvinner som hadde glemt sin plass innenfor konvensjonen Kinder, Kirche, Küche!