Å elske forbudte menn

Sittende på flyet fra Wien med kofferten full av gamle brev og fotografier og Opas bøker med sirlige EX-libris undertegnet «Cornelius Gragger», Tante Nelly vel plassert på gamlehjemmet og en overveldende respons på skriveriene mine, undres jeg hvor veien går videre.

Et dypdykk i fortidsminnene eller en dukkert i Trondheimsfjorden? Det er vel ikke snakk om et enten eller, men nødvendigheten av å tilføre kraft for å opprettholde energi. I morgen tidlig er det ingen tvil, jeg lar materialet hvile noen dager og hiver meg på sykkelen ned Steinberget og gleder meg til en kald forfriskende dukkert og badstu med duft av lavendelolje. Noe av «Die Fülle des Lebens» er også å skape kontraster i tilværelsen.

Salzburg er ikke mammas hjemby, det er universitetsbyen Graz. Likevel er Salzburg byen som skaper flest levende minner. Her har alltid Tante Nelly bodd og det var her mamma, broren min Hans Georg og jeg ferierte om somrene. Dette er lystige minner med seilturer på Attersee, utflukter til Wolfgangsee og barnslige kjæresteturer i Mirabell Garten og opp på Festung Salzburg. På denne reisen forsto både Oda Victoria og jeg selv den sterke verdien av dype vennskap med røtter tilbake i fire generasjoner.

Tante Nelly er kvinnen som alltid har elsket forbudte menn. Min tantes enorme behov, gjennom hele livet å leve ut og føle den absolutte, eksistensielle friheten har hatt sin pris. Ikke nødvendigvis for henne selv, en individualist føler ikke ansvar eller forpliktelser overfor andre mennesker, det er vi som står disse nær, som kjenner på manglende gjengjeldt kjærlighet. «Liebe muss nicht immer erwidert werden» (Kjærlighet må ikke alltid gjengjeldes) er et sitat jeg henter fra Katja Petrowskajas verk. Gjennom hele livet og også nå på Herz Jesu Heim forteller Tante Nelly med ettertenksomhet.

«Ich bereue gar nichts in meinem Leben, auch nicht, dass ich keine Kinder erzeugt habe». (Jeg angrer intet i livet mitt, heller ikke at jeg ikke har skapt barn) Jeg er ikke sikker på om jeg tror henne, men tapet for oss er at slektsbåndene i Østerrike ikke vil føres videre, det er i grunnen en sorg.

Samtidig kan vi lystig fortelle om alle de forbudte mennene til Tante Nelly, den eksentriske tanta vår, som ikke evnet å elske én mann gjennom hele livet. Selv kjenner jeg nesten alle hennes beundrere og jeg kan overhodet ikke se noen sammenheng mellom hvilke egenskaper Tante Nelly verdsetter hos en mann. Men det er det som karakteriserer henne, hengivelsen til øyeblikket og friheten til uhindret av konvensjoner, forventninger og fordringer inngå nye kjærlighetsforhold.

Hun har elsket unge menn og eldre menn, muslimer og katolikker, sjeiker og kunstnere, enslige menn og gifte menn. Her eksisterer det en historie, som forteller at det var Oma som opprørt avslørte forholdet til en gift skolebestyrer, og det kostet Tante Nelly den første jobben hennes.

En israeler kom tidlig inn i hennes liv, antagelig etter at hun hadde jobbet i Kibbutz. Vi fant bilder av denne mannen sammen med tante Nelly. Fascinationen de viste for hverandre var tydelig. Da vi viste henne bildet, kunne hun dessverre ikke huske hvem han var eller hva han het eller hvor stor del av livet hennes han hadde utgjort. «Ja, das dürfte in Israel sein», var det eneste svaret vi fikk. (Ja, det må ha vært i Israel). Ellers ble ingen minner fremkalt, Tante Nelly har dessverre den egenskapen at mennesker som hun ikke lenger har interesse av, faller sporløst ut av hennes erindring.

Så husker jeg Francesco Franscescetti, han kjørte Alfa Romeo, røkte Sigarillos og drakk Sambucco med en kaffebønne i glasset og besøkte oss alltid på feriene i Italia. Egentlig ville han vinne mammas gunst, men hun var uimottagelig for all hans kur. Etter en tiårsperiode gav Francesco opp og inngikk forlovelse med Tante Nelly. Alle trodde det skulle bli livslang kjærlighet, men da mennesker og omgivelser begynte å stille krav til tante Nelly og svigermoren skrev brev om fremtidig felles lykke og barn, grep angsten tanta mi og hun avlyste bryllupet dagen før det skulle avholdes og dro sporenstreks tilbake til Salzburg og friheten til å kunne leve uten ansvar overfor andre mennesker. Da vi satt på gamlehjemmet fortalte hun selv at dagen før bryllupet fikk hun en åpenbaring; nemlig «Eine Frau nördlich der Alpen, darf nie einen Mann südlich der Alpen heiraten» (En kvinne nord for Alpene må aldri gifte seg med en mann sør for Alpene).

Med sin sterke overbevisning om egen skjønnhet og sjarm trodde hun at hun kunne vinne en homoseksuell kollegas kjærlighet, men det lyktes henne ikke. En katolsk prest var i mange år en av hennes absolutt store kjærligheter, men da han ikke var villig til å bryte sitt løfte med Gud til fordel for henne, gikk også dette forholdet inn i historien. Med opplevelser og erindringer fra denne langvarige emosjonelle forbindelsen begynte Tante Nelly et bokprosjekt, jeg gledet meg siden 1986 og mitt eget bryllup, til å lese hennes spennende beretning, som ville ha avslørt konstellasjonene mellom sakrale og verdslige forbindelser og skyggesidene ved det katolske sølibatet. Alle manuskripter og brevvekslinger har hun bestemt kastet, som en bevisst handling på at noen mennesker ikke skal oppta plass i hennes erindring.

Vel, mange spennende kjærlighetsforhold for min Tante, men ingen søskenbarn til mine barn.

Hans Georg og jeg spurte Tante Nelly om hun trodde det kunne finnes ukjente familiemedlemmer i Østerrike, ettertenksomt og med et udefinert ansiktsuttrykk svarer hun;

«Ja, da besteht ganz sicher die Möglichkeit, dass Opa mehrere Kinder erzeugt hat“ (Ja, muligheten for at Opa har frambragt flere barn, består ganske sikkert).

Opa var 44 år gammel, da han i 1938 giftet seg med Oma, det samme året som Hitler marsjerte inn i Østerrike og Anschluss an das Deutsche Reich ble erklært. Jeg har hørt at han skal ha vært gift før. Det er ikke umulig at han kan ha hatt barn i sitt første ekteskap, men hittil er det i tilfelle en ufortalt sannhet. For oss kan dette likevel bety at det etter Tante Nelly fortsatt vil være noen familiære bånd til Østerrike.

Veiene krysses

Denne sommeren avsluttet jeg mitt masterarbeid, samtidig som jeg sammen med min datter, Oda Victoria, måtte reise til Østerrike for å tømme leiligheten til min mors eksentriske søster. Alderdommen var blitt såpass fremskreden at Tante Nelly, egentlig Cornelia, innså nødvendigheten av å motta utvidet omsorg. Det var i grunnen ingen trist manøver, Tante Nelly var rede til å flytte på gamlehjem og omgivelsene var ikke slik vi ser de for oss i Norge. I Habsburgernes rike og i et land med sterke katolske tradisjoner, er omfanget av slott og borger og klostre uoverskuelig. Gamlehjemmet Herz Jesu Seniorenheim, som er bygd i nygotisk stil, inneholder både en vakker kirke og en arkitektonisk anlagt park, stedet har siden 1873 vært driftet av «Barmhjertighets-søstrene av St. Vincent» og deres omsorgsfulle virke. Alt borger for noen siste år i verdighet for min Tante.

Som leser ser du sikkert ikke sammenhengen mellom et avsluttet masterarbeid og en tante som skal flytte på gamlehjem, men forbindelseslinjene er faktisk svært mange. Å avslutte et masterarbeid betyr frigjøring av tid, og som min tante alltid har ytret; «Die Fülle des Lebens, ist was uns die Lebenskraft gibt». Altså innså jeg at med ett avsluttet arbeid, hadde jeg mulighet til å erstatte tidsbruken med et annet givende prosjekt. Masterarbeidet mitt har konsentrert seg om erindringsteorier, både hvordan enkeltmenneskers hukommelse og erindringer gir seg utslag i livet og hvordan de ulike nasjoner skaper en framstilling av egen fortid. Disse sentrale tema, hvis innhold spenner mellom personlig identitetsutvikling, litteratur, politikk og historie, er interessefelt som jeg ikke vil gi slipp på, selv om masterarbeidet er ferdig. Snarere tvert imot. Dessuten er det slik, når man blir oppslukt av litteratur, så ser man sitt eget liv i parallell til de fiktive karakterene i det litterære verket. Så også for meg.

I oppryddingsarbeidet i Tante Nellys leilighet er det få materielle gjenstander, hennes liv har vært fylt med bøker. Heldigvis har hun tatt vare på all korrespondanse fra sin far til bestemoren min, alle brev fra min mor, som hele sitt voksne liv har levd i Norge, fjernt fra familie og barndommens kultur. I alle disse gamle og opprevne sko- og konfekteskene fant Oda Victoria en rekke brev datert helt tilbake til 1941. Her forteller tidsvitner om tap av egne familiemedlemmer, om bombinger av Salzburg, om evakueringer til landlige områder og om sorgen og bekymringen over å ha sønner, i stedet for døtre i en krigshverdag.

Selv har jeg hittil vært for lemfeldig interessert i egen slektshistorie, men takket være min datters søkende natur og oppriktige ønske om å finne ut av hva som skjuler seg bak alle de ufortalte beretninger og skjulte sannheter, vil vi nå sette oss sammen og prøve å komplettere et familietre, som består av alt for mange uutfylte grener. Det var en slik type erindringsarbeid protagonisten i mitt undersøkelsesverk for masterarbeidet foretok, forfatteren Katja Petrowskaja dro gjennom Europa på «Spurensuche» etter sine jødiske forfedre og deres historier.

Nå vil tiden vise om Oda Victoria og jeg også blir så oppslukt av å finne ut om egen forgangen slektshistorie, at vi vil reise rundt for å finne rester av det som en gang var. Med håp om at tiden ikke har hvisket ut alle minner.