Omas Rezepte: Apfelstrudel

Den vevde duken på eplebenken er faktisk en liten duk Oma sendte i en skoeske sammen med flere andre broderte, gamle duker, som lå lagvis med østerrikske Schilling-sedler i bryllupsgave til Elling og meg. Duken forener mange minner, og særlig Omas intense ønske om å oppleve bryllupet vårt i Trondheim. Hun fikk reisenekt av lege, fordi han mente hennes hjerte ikke ville tåle en så lang flyreise. Hun trosset legen og sa; Det er mitt absolutte ønske å få oppleve Mari-Christin og Ellings bryllup, om det så er det siste jeg gjør i livet, er det verdt det. Oma kom, hun nøt å være sammen med familie og våre venner og hun reiste vel tilbake til Østerrike og levde enda noen år.

Minner fremkalles ikke bare av gjenstander, men også smaker og lukter og jeg husker så godt duften av nystekt Oma-Apfelstrudel fra kjøkkenet hennes i Graz. Apfelstrudeldeigen til Oma var et syn! Så «blätterdünn», (så tynn som et ospeløv) og så stor at den formelig hang utover bordkanten i Bauernstube. Oma var en mester i å lage Apfelstrudel, jeg har øvd meg og deler gjerne baksteerfaringene mine.

Jeg har ikke oppskriften til Oma, for som med mang en god kunnskap som eies av våre besteforeldre, så venter vi for lenge til å spørre om små hverdagsligheter. Når vi blir klar for å gjenoppta en arv, er det dessverre for sent. Oppskriften jeg skriver ned her er fra Wiener-gastronomiens dynastifamilie, Plachutta. Hvis restauranter er et must å oppsøke når man er i Wien. Selvfølgelig får du også utmerket Apfelstrudel på Café Central, en av de ærverdige Wiener kafeene. I Wien regnes Kaffehäuser som institusjoner for nytelseskultur og livskunst. Wiens Kaffehäuser var det sentrale møtestedet for kunstnere og intelligenzian i Wien ved århundreskiftet og arenaen der kunst, litteratur, arkitektur og sentrale samfunnsspørsmål lidenskapelig ble diskutert. Disse nyskapende og kontroversielle tankene kjennetegner perioden «Die Wiener Moderne».

Oppskrift Deig

200 gram finmalt hvetemel (pizzamel)

1 ts olje

1/8 l lunkent vann

1 knivsodd salt

Oma klaget alltid på det norske melet da hun skulle lage Apfelstrudel hos oss i Trondheim, deigen ble ikke så smidig som hun ønsket. Jeg har prøvd meg litt fram og bruker Pizzamel, for den lar seg trekke og dra til den blir så flortynn, som er nødvendig for et vellykket baksteresultat, samtidig som deigen blir riktig «knusprig» på oversiden.

Elt alt sammen til deigen former seg til et emne rundt eltekroken. Klapp så deigen til et lite rektangel og legg den på et stykke gladpack, som du har penslet med olje. Brett gladpacken rundt emnet og legg det kaldt i kjøleskapet en halvtime mens du lager fyllet.

Fyll 1

80 gram smør (til bakst brukes helst usaltet meierismør)

120 gram griljermel

Brunes

Eplefyll

I kg epler, fjern skall og kjernehus og del i små biter

100 gram sukker, bland gjerne brunt og hvitt

Saft av en ½ sitron

Frøene fra en vaniljestang

1 barneskje kanel

50 gram rosiner

2 ss rom

50 gram smeltet smør som pensels på deigen

Selvfølgelig er det best om du er så heldig å ha Stroh-Ruhm i skapet, om ikke kan nok Jamaica-rom gjøre nytten.

En ekte Strudeltuch fra julemarked i Graz

Framgangsmåte

Det er viktig at du har et klede å bruke til utbaking, ellers får du ikke rullet og flyttet strudelen. Jeg har fått en ekte «Strudelduk» av Oda, den er av tykkvevd bomull, seilduk er sikkert også bra. Kledet bør også ha litt størrelse, for jeg trakk deigen ut til et tynt rektangel på 85 x 50 cm.

Strø mel på kledet og start jobbinga med deigen. Du skal i grunnen bare trekke og dra, forsiktig utover, til du har en leiv så tynn som mulig.

Smør så på det smeltede smøret

Strø på smør og griljermelblandinga

Fordel eplefyllet

La det stå igjen noen centimeter på alle 4 sider, disse teigene bretter du over fyllet. Ta tak i kledet og start forsiktig sammenrullinga. Vær forsiktig når du skal løfte hele strudelen over til bakeplate, siden den må krummes for å få plass.

Stek strudelen på 200 grader varmluft i 40 minutter.

Spis varm, lunken eller kald med rikelig med krem eller is. I Østerrike er det heller ikke uvanlig å spise Apfelstrudel til varm middag med en liten pikant rett i forkant.

Guten Appetit!

Lesetips: Vielleicht Esther

I dette blogginnlegget lar jeg egne erindringer hvile for en stund og fokuserer heller på verket som var utgangspunkt for min masteroppgave. Dette blir altså en bokanbefaling, og jeg håper mange vil ta oppfordringen å lese romanen Esther, kanskje.

Vielleicht Esther (2014) av den tysk/ukrainske forfatteren Katja Petrowskaja er en selvbiografisk erindringsroman. Denne sjangeren preger samtidslitteraturen i den tyskspråklige verden i dag, der 3. generasjon etter Holocaust tar opp erindringer fra eget liv med fokus på forfedre som på ulike vis er blitt offer for Holocaust eller som har vært delaktige i menneskehetens største industrialiserte massemord. Skal vi tolke samtidslitteraturen som produseres, eksisterer det fremdeles et identitetssøkende arbeid, både for den enkelte etterfølger og for nasjoner, som fremdeles arbeider med å skape en samfunnsmessig framtid, der sårene etter krigen bearbeides ved å ta et absolutt oppgjør med egen krigshistorie.

Romanen er intens, personlig og opprørende. Den skildrer ett av krigshistoriens mørkeste kapittel, det som også blir kalt «Holocaust durch Kugeln», massakren i Babij Jar, der 33 771 jøder ble henrettet i løpet av to septemberdager i 1941. Babij Jar er en kløft rett utenfor Kiew og pga sin topografi et sted Sonderkommando lett kunne viske ut sporene etter hordene av lik som ble etterlatt her 29. og 30. september.

Kilde: Neue Zürcher Zeitung (trykk her for å komme til artikkel)

Katja Petrowskaja forteller om hvordan Wehrmacht hadde oppfordret hele den jødiske befolkningen i Kiew til å møte til sin egen begravelse 29. september klokka 08.00 i Babij Jar. Ved ankomst ble jødene kledd naken, drevet gjennom rekker av polititjenestemenn som brølte, ropte og slo, for deretter å skyte ned sine ofre fra begge sider av kløften, slik at deres liv endte i bunnen av «die Weiberschlucht». Barna led samme skjebne som foreldre og besteforeldre, men barna «kastet man bare oppå likene, for å begrave dem levende, på den maten sparer man ammunisjon».

Kilde: Aftenposten (trykk her for å komme til artikkel)

Katja Petrowskaja forener historisk dokumentert materiale med besteforeldres fortellinger og egne refleksjoner og beretter med oppsiktsvekkende nøytral fortellerstemme om mennesker og nasjoner som har blitt berørt av krigens brutalitet og om minner som fester seg for alltid.

Det er ikke bare de historiske hendelsene som står forgrunnen for denne spesielle romanen, det er en erindringsroman hvor protagonisten oppsøker alle steder der hennes forfedre har lidd under krigsforbrytleser. Det er en roman om sorg og savn, men likevel så karakteristisk for 3. generasjon, siden lidelsen ikke er påført fortellergenerajsonen og det i seg selv er en lidelse de bærer med tungt hjerte. Protagonisten forteller, «Ich leide, weil ich nicht gelitten habe» (Jeg lider fordi jeg ikke har lidd). Hun kaller smerten en fantomsmerte.

Verket Vielleicht Esther er en roman jeg anbefaler på det sterkeste, om du leser den på tysk eller norsk, ikke bare for ny kunnskap om flere hendelser og åsteder i løpet av årene under nasjonalsosialistisk herredømme, men den åpner også opp for egen bevissthet for den identitetssøking som fremdeles pågår i unge menneskers sinn i den tyskspråklige verden i dag. Det dreier seg heller ikke bare om å finne sitt eget, individuelle ståsted som etterfølger av en generasjon, et folk og en kultur som nærmest ble utryddet. Verket tar også på litterært vis opp problematikken omkring nasjoners identitet og hvordan disse gjennom erindring og oppgjør med egen krigshistorikk bekrefter seg som demokratiske stater i dag. Hvordan Tyskland gjennom aktiv erindrinskultur og opprettelse av minnesteder og minnedager markerer et tydelig oppgjør med fortida og går aktivt inn for oppgaven å mane til aldri å glemme Holocaust og bevisstgjøre den neste generasjon i en tid som preges av kontrastive krefter, i det tidsvitnene er i ferd med å dø ut, samtidig som den høyreekstreme tendensen forsterkes.

I løpet av romanen ble jeg som leser konfrontert med Østerrike som aktiv krigsnasjon, en kunnskap jeg ikke hadde fra før. Østerrike er ikke bare landet med de tusen slott og borger fra Habsburgernes storhetstid, det er også en nasjon som gjennom Anschluss i marsdagene 1938 bejublet Hitlers innmarsj og frivillig lot seg annektere. Landet betrakter seg ikke lenger som et offerland for nasjonalsosialistisk overherredømme, men som skyldig i krigsforbrytelsene. I romanen vies et langt kapittel konsentrasjonsleiren Mauthausen, når protagonisten oppsøker dette stedet i dag. En KZ beliggende rett utenfor byen Linz, der fangene under krigen var ment å skulle utryddes ved hardt arbeid i granittsteinbruddet, som har fremskaffet brosteinbelegninger til mange av Østerrikes byer. I dag fungerer den tidligere konsentrasjonsleiren som et erindringssted som på pedagogisk og arkitektonisk vis tar vare på krigshistorien og har som formål å formidle til neste generasjon.

KZ-Gedenkstätte Mauthausen

Dette er noe av det historiske bakteppet forfatteren bringer leser inn i, men fremfor alt er romanen en skildring av en kvinne på 40 år, som reiser rundt i Europa på «Spurensuche» etter sine forfedre, for å gjenoppleve deres historie og lidelser og for derved å finne sitt eget ståsted for en generasjon unge mennesker som ser seg frarøvet mange av de grunnleggende element som er nødvendig for å opprettholde en tydelig identitet.

Historiene som fortelles er full av nærhet og savn til alt som er blitt fortidd gjennom generasjoner, fortidd både pga frykt for represalier, men også fordi minnene har vært for vonde til å kunne viderefortelles.

Romanen handler om kvinnen som reiser gjennom Europa for å nøste sammen alle familiehistoriene og utfordringer hun møter i kontakt med tidligere sovjetstater og nasjoners hemmeligholdelse og bevisst underslag av informasjon.

Boken er fascinerende lesning, som formidler historisk kunnskap om et av de mørkeste tiår i Europas historie, men likevel greier forfatteren å prege innholdet med en språklig eleganse, hun formidler det tragiske med en underfundighet, slik at leser selv ikke bare tar opp i seg de konkrete hendelser, men fortsetter refleksjonen forfatteren har startet.

Jeg anbefaler alle å lese dette verket, nå nærmer vi oss også de aktuelle dagene for snart 80 år siden.

Tre generasjoner på tur

Historiefortelling på Cafe Diglas, Wien, 2016.

Mange av dere som leser disse tekstene kjenner nok mamma fra hennes virke som «byens beste lærer». Med enestående kunnskap og levende formidlingsevne er hun tysk- og italiensklæreren som har brent seg fast i alles minner. Med hard Preussen-disiplin og enestående rettferdighetssans bragte hun alle elever fram til gode resultater og glede over å beherske et språk. Jeg får mange historier fra tidligere elever som husker Herta fra egen skoletid, ikke bare hennes strenge mantra «Pugga, pugga, pugga», men også hennes gjennomførte eleganse i ett og alt. Alltid velkledd, alltid høye heler, alltid pent frisert og alltid med lange røde negler.

Det var ikke bare lett å bære sin femininitet med slik verdighet i en tidsperiode der kvinnene i Norge begynte sin frigjøringskamp, og med et forminsket fokus på kvinnelighet. Samtidig er mamma tydelig på at andres holdninger respekterer hun, men viker ikke fra egne standpunkt. Å gå egne veier uhindret av andres meninger har alltid vært én av mammas mange styrker. Fremdeles sitter mamma like verdig og vakker og blir godt ivaretatt på aldershjemmet.

Mamma fikk aldri Kongens fortjenestemedalje, hennes statsborgerskap er og forblir bare østerriksk. Men både den østerrikske og den italienske stat dekortere mamma med æresmedaljer for fremragende innsats for fem tiår med utmerket formidling av nasjonenes språk og kultur.

Det mange kanskje ikke vet, er at mamma før hun kom til Norge i 1958 var utdannet jurist og hadde alle mulighetens veier åpne, for å skape seg et enestående liv i sitt hjemland og i sin fødeby Graz. Familie, ekteskapstilbud, venner og stillinger, alt dette forlot mamma, da en ung nyutdannet norsk arkitekt inntok hennes hjerte og førte henne til Trondheim og en helt ny og annen tilværelse.

Uteksaminering juridikum, Graz, 1957.

I vemodets tegn, blir tankegangen ofte, ikke hva man får, men hva man forlater, så også for denne lille historien, som er en beretning om hvordan Oda Victoria og jeg ville bringe mamma tilbake til hennes barndoms rike, da hun selv ikke lenger kunne legge ut på en slik reise alene. Fem fantastiske reiser hadde vi tre sammen, der forholdet mellom tre generasjoner var fylt med ny fortrolighet og nærhet og enda mer interesse for historien til mamma.

Med tårer og lengsel uttrykte mamma at hun ville reise til Østerrike, til Micheldorf, og gå på gjengrodde stier i landsbyen der hun ferierte alle somre sammen med sine besteforeldre. Hun ville dra tilbake til Graz og til Salzburg for å besøke de få gjenværende venner og Tante Nelly. Oda Victoria og jeg ville oppfylle mammas ønsker og det var litt merkelig ikke å bli geleidet og guidet og ledet av henne, slik vi var vant til. Rollene var blitt endret, men det falt helt naturlig.

Jeg har aldri hørt mamma synge før, men nå i bilen på vei gjennom Salzkammergut gjenspeilte gleden seg over å være hjemme igjen ved toner til «Wien, Wien nur du allein», „Edelweiss» og «In Salzkammergut, da kann man gut lustig sein, Holleri». Mamma kunne alle tekstene og Oda Victoria og jeg lærte dem.

Pause ved Fuschlsee i Salzkammergut, på vei fra Salzburg til Graz, 2016.

Graz er studentbyen som mange kaller Wiens lillesøster og som er vennskasbyen til Trondheim. Det var mange unge nordmenn som studerte her på 50-tallet og som ikke bare tok med seg en akademisk grad hjem, men også en østerriksk kone.

Gamlebyen Graz står siden 1999 på Unescos verdensarvliste og ved foten av Graz’ kjennetegn «Der Glockenturm» ligger byens enestående beplantede og verneverdige Stadtpark. Da Oda Victoria og jeg trillet rundt med mamma i parken, begynte mamma å fortelle om sin ungdoms kjærlighet. «Du vet, Oda, benkene i Stadtpark, kalte vi alltid for ventebenker. Det var her jeg brukte å sitte og vente til kjæresten kom og vi kunne oppleve noen stjålne øyeblikk uten anstand.» Det er tidlig 50-tall og mamma var underlagt en streng katolsk oppdragelse der høymessen på søndager ofte var stedet der unge forelskede kunne få et gløtt av hverandre. «Åh, hadde det bare ikke vært for den katolske overbevisningen ville mye ha vært annerledes, Oda».

Vi oppsøkte mennesker og steder vi visste mamma hadde minner fra og disse frembragte historier som hun formidlet og fortalte til oss på en måte som vi ikke hadde opplevd tidligere. Oda Victoria og jeg er begge glad i Østerrike og lenges dit på mange vis. Derfor har vi alltid fundert over hvorvidt mamma har savnet hjemlandet sitt og tenkt tilbake på det livet hun som ung voksen hadde startet i Graz. Med sterkt katolsk overbevisning om å stå ved sine valg i livet, nytter det lite å tenke på hva man forlater, men heller glede seg over det man har og det man skaper i nuet, var holdningen mamma formidlet.

Mamma og Christl utenfor barndomshjemmet til Arnold Schwarzenegger like ved Graz og Oda og mamma på en av ventebenkene i Stadtpark, 2016.

Den siste reisen vi gjorde med mamma var i 2016, deretter tillot ikke lenger helsa at vi reiste, men vi er så utrolig glad for at vi våget å legge ut på disse små gjenoppdagelsesturene og for den enorme øyeblikksgleden vi opplevde sammen. Da får jeg bare tåle at mamma, idet hun blar gjennom fotoalbumene Oda Victoria laget til henne og idet hun ser bilder av meg utbryter; «Åh, var du også med på reisen?».