- Maria C N Reitan
- 24. feb. 2021
- 5 min lesing
Oppdatert: 16. juli 2021
Med denne teksten vil jeg både trekke fram flere sentrale verk av Stefan Zweig og samtidig forbinde de to store tenkerne, Stefan Zweig og Sigmund Freud. Forfatteren og nervelegen viser seg på flere vis å ha mye til felles og en brevveksling mellom dem avslører også deres gjensidige fascinasjon og beundring.
Da novella Verwirrung der Gefühle (I følelsens vold), også ett av Stefan Zweigs sentrale verk, kom ut mot slutten av 1926 forærte han ett eksemplar til Wiens store kontroversielle samtidstenker. Novella handler om usikker, undertrykt homoseksuell kjærlighet og tilnærming mellom menn i helt ulike posisjoner og generasjoner. Teksten formidler sterke, såre følelser og rammen for novella er selvfølgelig Zweigs Wien «um die Jahrhundertwende» og den borgerlige frihetsberøvende moral.
Stefan Zweig hadde da allerede forlatt Wien, men forærer altså Freud ett eksemplar av boka med følgende inskripsjon;
«Professor Sigmund Freud/i evig inderlig høyaktlese/ Stefan Zweig 1926»
Sigmund Freud som mottar verket, var ikke mindre aktende overfor forfatteren og kalte novella et «kunstnerisk mesterverk» og erklærte forfatteren som en «førsteklasses skaper» («einen Schöper ersten Ranges». Psykoanalytikeren er svært raus i sin ros, men innrømmer likevel et lite litterært dilemma;
«Denne fortellerkunsten, som i hver minste detalj evner å smyge seg inn under huden på leseren og lar enhver antydning til affekt fornemmes, overlater intet til leserens undring, og beundringen for fortelleren trenger seg nærmest gjennom, framfor interessen for det fortalte.» I tillegg til denne begeistrede responsen fra vitenskapsmannen Freud inneholder hans takkesvar til Zweig også noen psykoanalytiske betraktninger og tolkningsforslag til novella.
Stefan Zweig på sin side, responderer og takker for at Freud har gitt seg umaken «å dykke så dypt ned i novellen», hvis innhold har blitt til, takket være ham. Den sterke interessen Sigmund Freud viser forfatteren og hans verk får Stefan Zweig til allegorisk å svare, at dette gjør ham «wirklich verwirrt» (virkelig fovirret).
Den gjensidige fascinasjonen mellom psykoanalytikeren og den psykologiskildrende forfatteren skal fortsette og Stefan Zweig betror Sigmund Freud at psykologien er hans egentlig lidenskap i livet, og «dette kan De forstå bedre enn noen annen». Vitenskapsmannen med samme lidenskap, nærer ingen mindre beundring for forfatteren i det han skriver: «Jeg kjenner meg så godt igjen i Deres tanker, som om de var mine gode bekjente.»
Så blir det i hvert fall ikke feil når jeg karakteriserer Stefan Zweigs noveller nærmest som psykologiske thrillere, der mellommenneskelige relasjoner i et Wien hvor borgerskapets høye moral virker hemmende på livsutfoldelsen er et gjennomgående tema. Det er ikke bare undertrykt homofil kjærlighet, men også kvinners kjærlighetstrang og barnets erotiske oppvåkning, som lidenskapelig og intenst føres i pennen av Stefan Zweig. Å ville dobbeltmoralen til livs, er en kjent tematikk fra våre bohemforfattere, men Stefan Zweig går et steg videre i sine tekster. For Zweig handler det ikke bare om å vise at mennesker er villige til å følge sine følelsers lyst, men konsekvensene av det.
Selv om vi befinner oss i Sigmund Freuds rike, og til og med fire tiår etter at Christianias fortidligfødte barn, proklamerte fri kjærlighet og ærlighet, skal vi ikke glemme at vi befinner oss i Donaumonarkietes hovedstad, der nasjonens identitet har vært og kanskje er; å ta vare på den keiserlige tradisjon for høy moral, pliktføflelse, anstendighet og høflighet. Det er å anta at Stefan Zweig hadde en sterkere mur å trenge gjennom.
I sitt essay om Sigmund Freud, Die Heilung durch den Geist (Helbredelse gjennom sjel), stiller Stefan Zweig spørsmålet hvordan mennesket kan oppnå grunnleggende sjelelig innsikt uten åpenhet og ærlighet og hvordan barnesinnet kan unngå varige skader når det uavlatelig er underlagt kommandoer om å oppføre seg moralsk korrekt og behersket under «en armé av vektere uniformert som lærere, oppdragere, pastorer, sensorer og guvernanter».
For Stefan Zweig handler den endrede moralkodeksen seg om å endre et verdensbilde der «menneskeheten vil reise seg fra kannibalisme til humanitet» og der «etisk slagg fortæres». Det skinnhellige 1900-tallets moralkodeks, der fortielse og ignoranse skaper en evig løgnaktighet, der det ikke handler om å handle amoralsk, men nettopp det ikke å bli avslørt. Stefan Zweigs noveller er en reise langt inn i alle Wiens kriker og kroker rundt århundreskiftet og innehar et persongalleri som spenner og favner vidt.
Gjennomgående er novellene jeg-fortellinger og selvsagt er det vanskelig ikke å lese tekstene autobiografisk, men det er bare Die Welt von Gestern, som utkom posthumt, som kan leses som et autobiografisk verk. Men kanskje fordi Stefan Zweig arbeider som en sjelens arkeolog, der redskapet er å grave ut, å analysere, å samle og å forske på det indre sjeleliv, blir alle hans karakterer så troverdige og leser så fascinert. Stefan Zweig anser seg som et «taust vitne til livet» og bedyrer til en portugisisk journalist, som overrumplet ham på et ferieopphold i Portugal 1938, der han hadde til hensikt å være inkognito med sin daværende sekretær, den tyskjødiske Lotte Altmann, følgende;
«Alle meine Fälle sind fiktiv und beruhen auf menschlichen Atmosphären, die ich kenne. Ich bewahre die Wahrheit für die geschichtlichen Studien auf.“
(Nei, alle mine karakterer er fiktive og beror på menneskelige atmosfærer som jeg kjenner. Sannheten bevarer jeg for de historiske studiene.» )
Så kan vi lesere bare undres, men det er uvesentlig i grunnen, for leseopplevelsene av Stefan Zweigs noveller er enestående.
Det er ikke bare psykologien som forbinder Stefan Zweig og Sigmund Freud, på flere vis ble de offer for nazistenes frammarsj i Wien på tidlig 30-tall. Begge ble vanæret ved Bücherverbrennung, både verk av Sigmund Freud og Stefan Zweig ble brent på nazistenes bål, (det første verket av Sigmund Freud som ble kastet på bålet var verket Warum Krieg?, som han skrev sammen med Albert Einstein.) De ble utsatt for falske beskyldninger og husransakelser, de ble fratatt alle sine eiendeler og formuer og ble fordrevet i eksil.
Sigmund Freud kunne redde seg til London i en alder av 82 år, mens to av hans eldre søstre ble tatt av dage i det tredje rikets konsentrasjonsleirer. Sigmund Freud var 27 år yngre og kunne ha levd en eksiltilværelse i Brasil, men begge store tenkere og skapere valgte å avslutte sine liv. Sigmund Freud, ber om assistanse til å få en giftdose, svekket, kreftsyk og med store smerter, mens Stefan Zweig i sitt avskjedsbrev til sine venner skriver; «Jeg, utålmodige, går dere i forveien». Stefan Zweig hat den Freitod gewählt.
Avslutningsvis vil jeg gjerne komme med noen lestips.
Lesetips:
Angst, sett fra et kvinneperspektiv, bare tittelen minner sterkt om læremesteren Freud og handler nettopp om angsten som framtvinges når en kvinne har falt for fristelsen å inngå et utenomekteskapelig forhold. Men det er ikke selve sviket i seg selv som skildres, men angsten for og ved «das ertappt zu werden», altså bli «tatt på fersk gjerning».
Brief einer Unbekannten, (Brev fra en ukjent) er i grunnen en usigelig sterk og trist historie, der en kvinne i brevs form forteller den intetanende forfatteren om sin trofaste åndelige kjærlighet til ham. Et helt liv i kjærlighet til en mann som ikke visste hvem hun var.
Brennendes Geheimnis, (Brennende hemmelighet), der fortellingen om svik og kjærlighet fortelles fra en 12-årig gutts perspektiv, som i løpet av en natt opplever å bli voksen.
Jeg håper dere kan glede dere over disse anbefalingene og kanskje noen av dere tenker at dere vil lese tekstene i sitt originalspråk tysk.
Til høsten vil jeg komme til å holde kurs med tittelen;
«Wir lesen Stefan Zweig auf Deutsch».
Hjertelig velkommen!
- Maria C N Reitan
- 22. feb. 2021
- 1 min lesing
Oppdatert: 3. mars 2021
Logo utformet av Oda Victoria Reitan, med Opas Sprichwort som kjennetegn.
Privat og med maksimum 5 kursdeltakere holder jeg tysk konversasjonskurs.
Her er hensikten å skape glede over å hente fram ubrukt tyskkunnskap fra glemselen, lære nytt og kjenne på evnen å kunne konversere på tysk. Tema tilpasses etter gruppesammensetning og varierer mellom daglige kommunikasjonsfraser, tyskspråklig kultur og tradisjoner samt aktuelle nyheter. Terskelen er lav og kunnskapen blir stadig høyere for hver kurskveld.
Gi deg selv litt hverdagsglede og meld deg på tyskkurs til høsten. Jeg kommer til å ha vanlig tysk konversasjon og planlegger også et Stefan Zweig- kurs, der vi vil lese og snakke om flere av Stefan Zweigs verdenskjente tekster.
Høyt engasjement, dyp konsentrasjon og mye latter
Denne kurskvelden startet med bokpresentasjon av Nora Krugs Heimat, diskusjon omkring Erinnerungskultur i Tyskland ,via Hjemmefronten og endte med det stadig tilbakevendende tema; Wiener Kaffeehauskultur.
Også her forteller kursdeltakere om leseropplevelser fra Stefan Zweigs noveller. Da ble det naturlig å lese tekster om forfatterens liv og virke, samtidig som diskusjonen også her endte i Wiens Kaffeehäuser og deres viktige posisjon som arenaer for dt 20. århundredets banebrytende tanker.
Bestefar som tidligere student i Tyskland og selv tysktalende ønsker at barnebarn skal ha glede av språkkunnskap. Her styrkes ordforråd og setningsstrukturer øves. Den unge studenten har to læremestre.
- Maria C N Reitan
- 13. feb. 2021
- 7 min lesing
Oppdatert: 16. juli 2021
Blikk over Hohensalzburg, sett fra Kapuzinerberg, sommeren 2020
I Salzburg, på motsatt elvebredd av Hohensalzburg, ligger en annen høyde, nemlig Kapuzinerberg. Tante Nelly viste meg tidlig de smale trappene og små gangstiene opp til Kapuzinerklosteret og mamma har tatt med barnebarna Markus og Oda Victoria for å vise dem klosteret og Stefan Zweigs villa. Det var Tante Nelly som fortalte meg den etymologiske bakgrunnen for munkeordenens navn. De karakteristiske, strutformede hettene på munkekappene til utbryterordenen, er nemlig opphavet til ordensnavnet. Kapuze, betyr hette. Etter å ha innhentet denne informasjonen kan jeg ikke unnlate å benytte enhver anledning til å lære elevene mine hva en Kapuzinermunk er, særlig når de selv sitter begravd med hettene sine trekt langt over hodet. For også disse moderne amerikanske klesplaggene heter Kapuzenpullower på tysk. Vel ihvertfall, denne teksten som mest skal handle om Stefan Zweig, starter i Stefan Zweig Weg på vei opp Kapuzinerberg og på vei til Paschingerschlössl.
Oda Victoria i Stefan Zweig Weg på vei opp til Paschinger Schlössel
Paschinger Schlössl, ble i 1938 kjøpt av familien Gollhofer, som framdeles bebor villaen. Faktisk ble jeg kjent med den eldre Frau Gollhofer. Det var Tante Nelly som introduserte meg for denne ærverdige kvinnen, som var Tante Nellys Eurythmie-lærer i en alder av 85 år.
Eiendommen Paschinger Schlössl, som ligger rett ved klosteret er et tidligere jaktslott fra 1700 tallet, eid av Erkebiskop Paris Graf von Lodron og som også Mozart og søsteren Nannerl hadde vært musisernede gjester i. Dette slottet var Stefan Zweigs eiendom, som han allerede kjøpte under 1. verdenskrig, men ikke kunne bebo før 1919 og bare fram til 1934. Paradoksalt nok ligger Stefan Zweigs villa i sikthøyde fra Hitlers Ørnerede, eller slik fjellhytta i den tyske landsbyen Berchtesgaden egentlig heter, Kehlsteinhaus,1834 meter over havet. Vi vet hva Adolf Hitler forårsaket, men hvem var egentlig Stefan Zweig i det historiske bildet?
Stefan Zweig
En hjemløs pasifist, en jødisk Europaborger, en velrennomert eksilforfatter og sentral representant for die Wiener Moderne og ledende i den politiske kulturutveksling sammen med Sigmund Freud i Wiens klassiske Kaffeehäuser, utgjorde Stefan Zweig en tydelig stemme. Stefan Zweig var sterkt berørt av 1. verdenskrigs herjinger og for motløs til å ville overleve 2. verdenskrig.
Dette er noen av beskrivelsene man kan benytte for å innlede en tekst som vil formidle noe om Stefan Zweigs spesielle liv og virke og for å kaste et blikk på en forfatter som er oversatt til et titalls ulike språk, der Schachnovelle (Sjakknovelle) og Die Welt von gestern (Verden av i går), står som de mest sentrale i norsk sammenheng. I Schachnovelle handler det ikke bare om selve sjakkspillet, men like mye om hvordan et enkeltmenneske, gjennom ånd og intellekt kan unnslippe vanviddet, når man er innesperret mellom fire sterile vegger og blottet for alle rekvisitter og all kontakt med mennesker. Her kan jeg ikke unnlate å ta med en liten digresjon, for da jeg ved juletider faktisk ble fanget av Netflix-serien The Queens Gambit, som absolutt er mer kommersiell, tenkte jeg likevel umiddelbart, her har serieskaperne hentet mye inspirasjon og mange ideer fra Stefan Zweigs Schachnovelle. Novellen skrev Zweig i brasiliansk eksil og den ble utgitt posthumt i 1943. Stefan Zweigs Europatanke ligger skjult i hans egen beskrivelse av selve sjakkspillet;
"Det eneste spillet som til enhver tid har tilhørt alle folkeslag, og der hvor ingen vet, hvilken Gud som har bragt det til Jorden, for å ta livet av kjedsomheten, skjerpe sinnene og åpne sjelen".
I det selvbiografiske verket "Die Welt von gestern", med undertittelen "Erinnerungen eines Europäers" forsøker Stefan Zweig tilbakeskuende å forstå hva som var hans livsavgjørende pregninger og utopier i en verden full av omveltninger. Romanen ble skapt i årene 1939-1941 og bærer sterkt preg av at Stefan Zweig følte seg som en hjemløs med sterke røtter i Østerrike.
Stefan Zweig, sterkt preget av tragediene etter 1. verdenskrig, utviklet sitt eget fredsprosjekt i 20- og 30-årene, og ønsket med sitt arbeid å bidra til et «Europa des Geistes», altså et åndelig fellesskap i Europa og talte i foredrag og skrifter om det han kalte de «Vereinigte Staaten Europas» (Europas forente Stater) og én europeisk nasjon. Stefan Zweig var sterk motstander av enhver form for nasjonalisme og betegnet den som «Europas erkepest». Forfatteren og fredsforkjemperen mente enhver avgrensning og fiendtligsinnede holdninger før eller senere ville føre til krig. Hans lidenskapelige engasjement må sees som et klart opprop mot fascistiske og nasjonalistiske strømningene i de kommende autoritære regimer.
Våren 1933 kunne Stefan Zweig konstatere den antisemittiske hetsen fra nasjonalsosialistene både i det offentlige liv og i mediene. Han kunne samtidig slå fast faren ved å ytre seg kritisk overfor de diktatoriske forordninger som ble innført og i et brev til sin gode venn Andres Latzko den 9. juni 1933, skriver Stefan Zweig:
«Situasjonen er svært ille for meg, verre enn jeg våger å sitere. Her er det ikke lenger mulig å leve, man kan ikke si et ord til noen, siden alt er blitt nasjonalsosialistisk, ikke en gang nære venner kan man stole på lenger, nei dette går ikke mer». På grunn av den stigende angst for de politiske forholdene, avlyste Stefan Zweig sin planlagte foredragsturné i Norge og Sverige våren 1933, der appellen skulle innholde Zweigs Europatanker. Med dette starter dermed Stefan Zweig igjen sin omflakkende tilværelse som resulterte i følelsen som han skildrer senere «Ich gehöre nirgends mehr hin». («Jeg tilhører intet sted lenger»).
Heller ikke i Salzburg, byen han hadde flyttet til i 1919 for å unnslippe den manglende anerkjennelse han opplevde i Wien, følte han, at han ikke eide den frihet han forventet og ønsket. I Salzburg fornemmet han å bli «Kvalt mellom spioner og fiender» og mistroen overfor mennesker og forutanelsen av hva som ville komme til å skje etter Hitlers maktovertagelse 30. januar 1933 uttrykker han i et brev til sin franske venn Romain Rolland.
"Österreich ist verloren, der "Anschluss" eine Frage von kurzer Frist. Kein Zweifel darüber".
"Østerrike er fortapt, "Anschluss" er bare et spørsmål om tid. Ingen tvil om det".
Til tross for frykten for framtiden vitner Stefan Zweigs brev til nære
venner om en viss ambivalens, han øynet fremdeles håp for en verden med fred uten fiendskap og tro på et Østerrike, som en nasjon der humanismen ennå levde.
For da både "Entartete Kunst" og antisemittiske hataksjoner flammet opp på Opernplatz i Berlin 10. Mai 1933, skrev Stefan Zweig samme dag, følgende ord til sin jødiske bokhandlervenn i Salzburg;
"Heute sagen wir uns noch mit Stolz, das wäre in Österreich nicht möglich gewesen...".
"I dag sier med stolthet til hverandre, dette ville ikke ha vært mulig i Østerrike...".
Likevel skal Stefan Zweigs holdning til nasjonalsosialismen og til Østerrike ta en dramatisk vending, da han den 18. februar 1934 måtte oppleve at sivilkledd politi entret hans villa Paschinger Schlössl og foretok en husransakelse, med anklage om at han var i besittelse av våpen fra das "Radikale Schutzbund" (en paramilitær organisasjon under Österreichische Sozialdemokratische Arbeiterpartei). Denne provoserende hendelsen var utslagsgivende for at pasifisten Stefan Zweig besluttet å dra i eksil og aldri mer ha noe mer å gjøre med Salzburg. Dagen etter, den 19. februar 1934, setter Stefan Zweig seg på et tog, som skal bringe ham til Paris og senere til London. I seks og et halvt år lever Stefan Zweig i engelsk eksil, bytter inn sitt østerrikske pass og blir engelsk statsborger. De siste ett og et halvt år av sitt liv tilbringer han i eksil i USA og i Brasil.
Fra eksil i London rystes Stefan Zweig nok en gang over hvordan han og alle hans jødiske venner utsettes for hatreaksjoner overfor dem som i tanke og skrift har uttrykt et freds- og frihetsideal. I brev til sin nære venn Romain Rolland betror Stefan Zweig at han led sterkt under den antisemittiske atmosfæren som hersket i Salzburg og blir dypt, sjelelig rystet når han erfarer at også i "hans" by Salzburg gjennomførte man "Bücherverbrennung.
Det var den 30. april 1938 på Rezidensplass midt i Salzburg sentrum, at unge studenter med oppildnet iver kastet fredsforkjemperen Stefan Zweigs litterære verk på bålet, slik at de blir gjenstand for flammenes hav. En ung student, i kledd Lederhosen og nystrøket hvit skjorte roper idet han kaster forfatterens bøker på bålet:
"In Feuer werf ich das Buch des Juden Stefan Zweig, das es die Flammen fressen wie alles jüdische Geschreibe. Frei erheb sich, geläutert, der deutsche Geist!"
"Til flammene kaster jeg boken til jøden Stefan Zweig, slik at flammene kan ete alle jødiske skriverier. Fritt heve seg, frigjort, den tyske ånd!"
Die Bücherverbrennung Salzburg 30. April 1938 (Literaturhus Salzburg)
Bücherverbrennung er et symbol på tilintetgjørelse, og nasjonalsosialistene brente ikke bare bøkene, men sjela til verkenes opphavsmenn. Heinrich Heines sitat fra verket Almansor, skrevet i 1821, sees på som et profetisk forvarsel både på «Bücherverbrennung» og krematorieovnene i Auschwitz.
„Das war ein Vorspiel nur, dort wo man Bücher verbrennt, verbrennt man auch am Ende Menschen. “
„Det var bare en prolog, der hvor man brenner bøker, vil man også til slutt brenne mennesker».)
Stefan Zweig søkte å etterleve og fremme et ideal der verden var hans hjem og humanismen hans religion, men som jøde i første halvdel av 1900-tallet jobbet historien imot ham og han valgte å avslutte sitt liv sammen med sin andre kone Lotte Altmann i Petrópolis 22. februar 1942. I avskjedsbrevet Stefan Zweig etterlot takker han "der underskjønne landet Brasil", som har gitt ham og hans arbeide gjestfrihet og ro. "Mit jedem Tage habe ich dies Land mehr lieben gelernt und nirgends hätte ich mir mein Leben lieber von Grunde aus neu aufgebaut". "For hver dag lærte jeg å elske dette landet mer og mer og intet annet sted hadde jeg heller kunnet bygge opp mitt livet fra grunnen av på ny".
Avslutningsvis hilser Stefan Zweig til sine venner med følgende ord:
"Ich grüsse alle meine Freunde! Mögen sie die Morgenröte noch sehen nach einer langen Nacht! Ich, allzu Ungeduldiger, gehe ihnen voraus."
"Jeg hilser alle mine venner! Måtte de ennå en gang se morgenrøden etter en lang natt! Jeg, alt for utålmodige, går dem i forveien."
1. Stefan Zweig avskjedsbrev, arkivert i Stefan Zweig Zenter, Salzburg, dere kan lese brevet i sin helhet i lenka under.
2. Stefan Zweig og Lotte Altmann slik de ble funnet i sitt lille brasilianske hjem 23. februar 1942
3. Stefan Zweig og Lott Altmann blir gitt statsbegravelse av den brasilianske regjering og ekteparet bisettes den 24. februar. De ligger gravlagt i Petrópolis.
Den neste februaruken vil gi mange muligheter for å markere dager, i tråd med FNs intensjon for de internasjonale merkedager, gis man mulighet til å rette oppmerksomheten på viktige tema og historiske hendelser og vekke til live erindringer og ettertanke.
Jeg vil ihvertfall vie tid til Stefan Zweig, Østerrike og Europa.
En av Stefan Zweigs stamsteder, mens han ennå levde i Salzburg var Café Bazar, ved Salzachs elvebredd. Oda Victoria og jeg nøt også en kaffe og Marillenknödel her.
Kilder:
Renolder und Karlhuber; Salzburg Museum, Ich gehöre nirgends mehr hin
Alle sitat er hentet fra denne boka